• bloglovin
  • IMG_5713
  • Hei, hilse pent, jeg heter Tuva.

    Velkommen til min blogg! Her er tekster om min kamp i livet. Jeg deler mine gode og vonde erfaringer. Smertefulle opplevelser som har ført min psykiske helse i ubalanse. Jeg strever med spiseforstyrrelser, posttraumatisk stress og et fragmentert sinn. Dog i behandling og så absolutt på god vei til et bedre liv. Jeg skriver fordi jeg synes at det er vanskelig å snakke. Jeg skriver fordi jeg vil bli sett og forstått. Jeg skriver fordi jeg ønsker å hjelpe andre der ute, som kan relatere seg til meg og som trenger en å gå ved siden av, en å følge ryggen til eller en å lede an. Jeg skriver for å vise verden at det er ikke farlig å blottlegge de tabubelagte temaene. Det er ikke farlig å vise sin skam. Å holde på hemmelighetene- det er det som er farlig. Les med respekt. Og bloggen er min. COPYRIGHT på tekst og bilder. Så spør meg hvis du vil bruke noe av mitt materiale. Svaret er ofte ja! :)
  • Kontakt:

  • Instagram

    #Julestemning med reservefamilien min ❤️
  • Kategorier

  • Mest sette innlegg

  • mai 2012
    M T O T F L S
    « apr   jun »
     123456
    78910111213
    14151617181920
    21222324252627
    28293031  

Gammel tid er her igjen.

Nå nærmere deg seg den tiden av året. Den tiden hvor det går fra vår til sommer. Lysere og varmere. Likevel kjølig.
Og inni meg blir det mørkt. Jeg blir usikker, redd og fylt med angst. For denne tiden vekker deler i meg som ikke er i tankens visuelle hukommelse. Sansene fanger opp ulike fornemmelser. Og kroppens hukommelse trigger gamle, vonde følelser i meg. Jeg kjenner lukten av frisk sommernatt og blir med ett livredd. Kroppen stivner, jeg forsvinner inn i et tåkelandskap.

Fordi en del av meg tror enda at sommerlukt betyr tap av kontroll over eget liv. «Nå er det over, Tuva. Det er ikke sikkert du overlever».

JEG vet godt at en frisk sommernatt, nå, i 2012, ikke er farlig. JEG vet at jeg er trygg. Ofte kan jeg fortelle meg selv dette, og unngå at triggerne setter meg ut av spill. Men plutselig skjer det så fort. Jeg kan ikke slå av sansene mine, og noen ganger aktiverer de kroppen min så sterkt at jeg ikke rekker å bruke tankene mine til å roe de indre følelsesutbruddene.

Ubearbeidet traumeminne. Etter seks år plages jeg enda av voldtekten som skjedde en natt i begynnelsen av juni. Heldigvis er jeg ikke lenger så mye plaget av de minnene som hukommelsen har kontroll på. Historien som jeg alltid har husket. Alt som skjedde før jeg ble for redd.

Men de timene hvor det er mørkt, hva skjedde da? Hvor fælt var det, hva gjorde de mennene med meg? Vil jeg noen gang huske det, eller er det for sterkt for mitt sinn å se de øyeblikkene? Kan jeg aldri romme de minnene fullt og helt?

Jeg kan bli så veldig redd. Dødsredd. Kanskje hvis jeg husket, hvis jeg så akkurat hva som skjedde da dødsangsten slo inn, så kunne jeg kanskje fortelle meg selv at det ikke er det som skjer nå. At følelsen tilhører minnet, og ikke trenger å være så sterk lenger.

Tidligere år har mai og juni vært veldig vanskelige måneder for meg. Depresjon, selvskading, innleggelser. I år vil jeg unngå det. Men jeg kjenner at kreftene tappes, jeg tar dårlige valg og har begynt den gjenkjente tilbaketrekkingen. Skamfølelsen fanger meg og holder meg tilbake. Avtaler brytes, jeg vil ikke at noen skal se meg. Masken må på.

Jeg vet at det er nå jeg må gjøre endringer. For å ikke havne der jeg har havnet så mange ganger tidligere. Men det er vanskelig når jeg ikke har en klar oppfatning av hva jeg må gjøre. Bare en abstrakt tanke om at løsningen ligger et sted utenfor meg selv.

Jeg hører en Tuva som ønsker at jeg skal stole på de som står rundt meg. Ikke høre på den Tuvaen som er overbevist om at andres hjelp kan være farlig. Eller hun som tror at hun ikke er verdt andres omsorg og oppmerksomhet. Hun som bare ser på seg selv som en plasskrevende syter.
Jeg leter etter en vennlig stemme. Med styrke. Jeg vet at den er der. Men foreløpig er den er så fremmed at den sår mer tvil enn trygghet.

Foto: Instagram av genseren min. Lenge leve ironi.

Neste innlegg
Legg igjen en kommentar

17 kommentarer

  1. Hildegunn

     /  mai 4, 2012

    Kjære Tuva!
    Jeg forstår tankene dine veldig godt. Jeg vil bare fortelle deg at de minnene du ikke klarer å huske, – de kan ikke tvinges frem, – og det er en grunn til det, -MEN, når minnene vet at voksen-Tuva er klar for det, så kan det hende du husker. Fordi det er først da du er i stand til å huske det som er viktig for deg for å kunne gå videre. Kanskje du ikke behøver å huske å alt, – det er ikke nødvendig heller. Ikke bruk så mye energi på å føle at du «burde» eller «må» huske «det eller det». Bruk heller energien på det du FAKTISK husker, og FAKTISK kan gjøre noe med. Man kan ikke gjøre noen endringer på noe man ikke helt vet hva er… Og Tuva…, jeg heier fortsatt..!! Kan du høre meg?? :-)

    Lik

    Svar
  2. <3 <3 <3 <3 <3

    Lik

    Svar
  3. Legger igjen mange klemmer, håper du får noen gode nye fine opplevelser som kan skape nye gode minner… <3 <3 <3

    Lik

    Svar
  4. Tuva, du er trygg nå<3

    Jeg synes det virker som om du reflekterer masse rundt dette, og det tror jeg kan utgjøre hele forskjellen. Ta mai og juni tilbake! Ikke avlys, du trenger ikke bære en maske for noen <3 Alle er glade i deg for den du er Tuva, uansett skam og tidligere opplevelser.

    Jeg har troen på deg!

    Stor klem!

    Lik

    Svar
  5. Tuva… Jeg skjønner deg.
    Jeg håper mer enn noe annet at mai og juni i år blir noe annet enn de tidligere årene. At du får lov til å nyte livet her og nå.
    Også håper jeg inderlig, inderlig at du har ét menneske i hvert fall… Ét menneske som du viser deg for… Ét menneske som du lar se deg – én kanal hvor du kan lette på trykket. Det er så viktig, kjære deg… For å forhindre at det på innsiden vokser seg for stort. Dette vet du, det vet jeg… Men jeg håper det ikke skader at jeg minner deg på det. Å vise seg, det er også veldig, veldig vanskelig – det vet jeg også. Det er så skummelt, og så skamfullt at ord kan ikke beskrive det en gang… Men menneskene som kjenner deg – elsker deg for D E G… For den D U er. Og når mennesker elsker noen, så har ingenting å si… Ingenting av hva de får høre, eller hva de vil se, vil stoppe kjærligheten de føler for deg. Jeg håper du kan tro på det, og jeg håper at du lar deg selv være sårbar… Med ord… <3
    Masse kjærlighet. Uendelig mye.
    *klem*

    Lik

    Svar
  6. Hei :) med ett smil på ett trist innlegg… jeg håper alt går bra med deg, og att du takler tiden som kommer med styrke og troen på stemmen som forteller deg att du er trygg!
    Klem fra meg.

    Lik

    Svar
  7. Dessverre bruker kroppen lang tid på dette, og det er nok som en skriver i kommentarfeltet, at du husker bare det du er i stand til å tåle. Derfor går dette så langsomt, og krever stor utholdenhet og mot.
    Ønsker deg en så god vår som du kan få. Min erfaring er at å skrive om disse tingene også kan være en hjelp i prosessen.

    Lik

    Svar
  8. Kan jeg være en vennlig stemme, tror du?
    Tuva 28, bor i Tuvabo med hjerterom.
    La kroppen fortelle. Ikke skill deg fra deg. Vanskelig og tidkrevende. Men DU Tuva, 28, klarer det.
    Mormorklem

    Lik

    Svar
  9. marieleeweb

     /  mai 7, 2012

    Det er utrolig vondt når triggerene setter i gang. Det er godt å lese at du ikke vil overveldes like mye i år, det viser hvor sterk du er.
    Husk at du er trygg nå, selv om jeg vet hvor enkelt det er å si det, tenke det, men likevel ikke føle det.

    Heier på deg. Dette skal du klare! <3

    Lik

    Svar
  10. Marte

     /  mai 7, 2012

    Hold ut Tuva, du er sterk <3 Vi heier på deg <3 Klem

    Lik

    Svar
  11. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal si. Føler ord ikke strekker til, men du skal vite at jeg heier på deg sammen med mange andre!<3 Håper du kan høre på den stemmen som kan skape nye, gode minner på denne tiden av året! Ønsker deg virkelig alt godt og håper at du kan se hvor sterk du er, uansett hvilken vei det går. Jeg heier på deg! Mange gode, varme klemmer og tanker fra meg!<3

    Lik

    Svar
  12. <3<3 Legger igjen styrkeklemmer til deg, Tuva!

    Lik

    Svar
  13. Utrolig vondt å lese hvordan du har det nå, men skjønner samtidig at dette er opplevelse som du aldri kan glemme desverre. Jeg sender deg en varm, god klem <3 Tenker masse på deg! STÅ PÅ TUVA! Klem, Reidun

    Lik

    Svar
  14. <3<3 du klarer dette! heier på deg:)

    Lik

    Svar
  15. Alt bra med deg, Tuva? Har ikke hørt fra deg på lenge! <3

    Lik

    Svar
  16. Utrolig sterk tekst.. Du er så flink til å skrive at du virkelig lar oss andre bli en del av tankene og opplevelsene dine! Det er imponerende!
    Takk at du deler med oss, det er sikkert ikke lett..
    Husk at jeg tenker på deg og heier på deg! Dette fikser du! :)
    Legger igjen en stor klem hvis du vil ha ♥

    Lik

    Svar

Legg igjen et svar:)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: