Jeg vil ikke dø, men jeg vil ha hjelp.

Jeg får ikke akutt psykiatrisk hjelp fordi jeg hverken er psykotisk eller suicidal.

Er ikke min smerte stor nok?

Jeg har tidligere vært suicidal, jeg har nesten dødd to ganger. På grunn av intox av veldig farlige piller. Alle de andre intox’ene har  vært rop om hjelp, eller en måte for å sove vekk smerten, hvor jeg har tatt overdose av «snillere» piller, samtidig som at jeg har bedt om hjelp fra helsepersonell ganske umiddelbart etter at jeg tatt pillene.. /Få sove, mens andre passer på./

Jeg havner på sykehus. Får intravenøse væsker av ulik art. Jeg får mye omsorg. Sykepleierene er snille engler. De kjenner meg igjen nå, og sier nesten «takk for sist». Tragikomisk.

Men å få en plass på det psykiatriske sykehuset som jeg sogner til, det får jeg ikke. Med mindre jeg er suicidal. Jeg kan jo «fake» det, men en veldig stor del av meg sier at jeg ikke fortjener mer hjelp, og dessuten blir det feil å late som. Andre trenger nok plassen mer enn meg.

Jeg vil jo bare bli sett for den smerten og psykdommen jeg lever i. Jeg vil ha hjelp.

Jeg burde jo vært suicidal. For jeg bryter ned kroppen min. Via alvorlig selvskading og spiseforstyrrelse. Og jeg har mye angst og depresjon. Men det holder ikke for visse personer i den psykiatriske overmakta. De krever nesten at jeg har et dødsønske, virker det som.

Men jeg vil ikke dø. JEG VIL IKKE DØ. Det er så mange flotte, nydelige mennesker her (både fjern og nær) som forteller meg at jeg betyr noe for dem. Jeg kan jo ikke la mine nære sitte igjen og føle seg forlatt. For den følelsen kommer.

Hvordan vet jeg dette? (Nå begynte tårene å trille.) Det er fordi jeg har mistet min kjære Heidi. I selvmord. En kald dag midt i november, året var 2007. Ve† at jeg har skrevet om dette før, men jeg trenger å skrive om det igjen. Her kan jeg jo bare la tårene trille, uten at jeg må tenke på at jeg får noen andre til å føle seg ukomfortabel og at de må fikse og trøste. Og videre kommer kanskje følelsen av utilstrekkelighet? At dere så gjerne skulle klart å hjelpe meg mer. Det er hjertevarmende, men for meg blir det en tilleggsbelastning. Jeg vil helst gråte når jeg er alene. For jeg syns det er litt godt å gråte. Særlig når det gjelder noe så konkret som sorgfølelse. Jeg kjenner sorgen. Jeg vet hva den er og jeg vet at den er som bølger i et stort hav (Takk A på MB Oslo). Bølgene og sorgen kommer og går. Nå kjenner jeg i hvertfall at den gjør det. Sorgtårer kan jeg takle. De er logiske.

Det første året uten Heidi var grusomt. Er vel en grunn til at det kalles sørgeår, selv om mitt varte i halvannent året.. Jeg gråt nesten ustanselig. (Oi, nå ble det vanskelig her igjen.)

Jeg savner henne. Jeg savner hun som forstod meg ut til fingertuppene. Latteren hennes, sarkasmen og klokskapen. Men mest av alt savner jeg det store, omsorgsfulle hjertet hennes.

Au au au.

Det er en så smertefull sorg som jeg ikke ønsker utsette de flotte menneskene i livet mitt for.

Kjære Heidi.
Takk for at jeg får snakke med deg hver dag.
Jeg lukker øynene mine og ser deg.
Hører deg. Møter dine skøysterker med et skøyeraktige blikk. Deg og meg.

Takk for at du la igjen din styrke,
Til meg.
Du er grunnen.

Grunnen til at jeg er sterk nok til å sitte her.
Du endret noe i meg.
Nå vet jeg at jeg skal leve videre. For deg og meg.
Smerten SKAL holdes ut. Jeg lover.

Ååååh, som jeg savner deg.


Jeg gjør så godt jeg kan. (Tusen takk til Modum Bad Oslo, som fra kursgang til kursgang gjør meg litt mer sikker på at det stemmer.)
At jeg faktisk gjør så godt jeg kan.

Tuva, 15/2/11

Må nevne at jeg har en veldig flink psykiater, som jeg stoler 100 % på. Takk og lov. Jeg er heldig. Og for at jeg har en «grepa» og snill fastlege. Og så må jeg ikke glemme gruppen jeg går i på Modum Bad sin traumeavdeling i Oslo. DE HAR SKJØNT DET! Varme, trygge, gode mennesker, og  flinke terapeuter. Der kan jeg være meg. Der tør jeg å føle mer enn hva jeg tør å føle ute i «verden». For det er trygt å dissosiere der, alle forstår, og terapeutene hjelper deg til å minne deg på at «du er her og nå». Vi er en fin gruppe, og relasjonenen er så varm mellom oss. Jeg vil av hele mitt hjerte anbefale denne typen for terapi. Se link her.

Nå er jeg sliten etter nok en vanskelig dag  Men hipp hurra for to overspising/oppkast-FRIE dager. :)

God kveld, mine lesere! Tusen takk for mye varm og vakker tilbakemelding de siste dagene. Både her i bloggen, på facebook, på twitter og på mail. Og sms da! :)  ♥

Neste innlegg
Legg igjen en kommentar

18 kommentarer

  1. Dette kjente jeg meg alt for godt igjen i.. Det skal ikke være sånn, at man skal være så syk at man nesten er død før man får den hjelpen man ønsker.. Mange klemmer til deg <3

    Lik

    Svar
  2. Kurs på Modum <3

    Det er så fælt at det skal så mye til for å få den hjelpen man trenger. De fortsetter å skjære ned på budsjetter og stenge post etter post, mens etterspørselen bare blir større. Det er jo ikke logisk!!!

    Håper det blir lettere for deg snart.

    *klemme masse på*

    Lik

    Svar
  3. det er ille at du skal ha det slikt, at du ikke kan få hjelp på psykiatrisk om du ikke er suicidal eller sånt. slik skal det IKKE være. jeg blir litt sinna på dine vegne at du ikke får hjelp, du er en flott jente Tuva, og husk det =)

    Lik

    Svar
  4. eple85

     /  februar 15, 2012

    Heidi W?…..

    Psykatrien er en skam som fungerer på den måten den gjør…
    Håper virkelig du kan vise dette til noen av dine behandlere, om du ikke klarer si ditt behov ved ord, jeg håper de hører deg!

    Lik

    Svar
  5. Det er godt å lese at du får så mye hjelp utav MB Oslo. At du kan hente deg inn igjen hver gang du er der, om det skulle bli tøft i mellomtiden. Du skal blomstre og leve Tuva.
    <3 <3 <3

    Lik

    Svar
  6. Marie

     /  februar 15, 2012

    Nå trillet tårene her også. Bare av tanken på om min bestevenninne hadde dødd…
    Er så lei meg for at du mistet henne <3

    Det er tragisk at man ikke får hjelpen man trenger før man nesten allerede er død..

    Lik

    Svar
  7. Dette er vanskelig, jeg leser, jeg føler med deg, og jeg heier intenst på deg. Du skal gjennom dette, det er fryktelig vondt, men du holder ut, du klarer det. Jeg her ute strekker ut armene mine, mot deg, de symboliserer støtte, menneskelighet, varme….

    Lik

    Svar
  8. Å hjelpe meg!!! dette traff meg mitt i hjertet! på grunn av namnet heidi… nesten ordrett hva en venninde har skrevet på ett kort til meg..skremmendes hvordan mine handlinger har påvirket mine venner i tunge stunder…det er noe jeg har uffattelig mye dårlig samvittighet for, men har heldigvis fått tilbakemeldinger som har varmet så ubeskrivelig mye, som i form av kort og brev…
    Selv om du ikke skrev dette til meg, så fikk det meg til å tenke på att jeg Aldri vil sette mine venner i den posisjonen du er i, tusen takk!

    Det er så viktig med omtanke og varme for hverandre!!

    Jeg har tenkt mye på det samme som du skrev om idag, att jeg vil ikke dø, men vil ha hjelp..var i samtale med psykolog idag og fikk ut en del dritt som jeg har bært på den siste uka…men han fokuserer heller på samtaler og muligens ambulant team, jeg er ikke så sikker på om det er så lurt å fokusere så mye på ambulant hjelp, når dagene er så tunge som de er nå, har selv slitt mye med selvskading de siste dagene…liker virkelig ikke det, har ikke selvskadet på mange år, er skummelt att det har kommet tilbake og virker som det bare eskalerer heler tiden, er så mye tankekjør, får ikke stoppet det, og i sekundet smerten av selvskadingen går bort begynner tankekjøret på igjen, og så en ny runde med selvskading.. det er virkelig en ond ond sirkel… men det gir meg en liten pustepause akkurat nå..

    Takk Tuva for att du skrev dette.

    Lik

    Svar
  9. Tenker på deg. Jeg kjemper også, men føler meg friskere enn noen gang. Første gang uten medisiner på 8 måneder og det kjenner merkelig, men jeg føler meg trygg. Er ikke frisk, men vil aldri gå så langt ned igjen. 10 år i mørket var lenge nok. Det er litt merkelig… man må dø for å forstå hva det vil si å leve!

    Les gjerne den anonyme bloggen min om å leve
    http://lykkenilivet.blogspot.com/

    Lik

    Svar
  10. Marthe h

     /  februar 16, 2012

    Åh, Tuva, jeg vet hvordan det er! Jeg vet hvordan det at ikke hjelpen er der bare bekrefter i ens egne øyne at man ikke er verdt hjelpen, at andre fortjener den mer. Jeg har kjent på det samme så altfor mange ganger.

    Dessverre er det sånn systemet er. De er altfor redde for at vi skal bli avhengig av hjelp til at de omtrent hjelper i det hele tatt.

    Ikke gi opp, kjæreste Tuva. Tenk at når du ikke får sykehusplass så skal du vise dem at du ikke trenger en heller. Prøv å snu om alt sinnet og bruk det som power til å komme deg videre. Jeg vet det er vanskelig, men det høres ut som om du er på god vei allerede.

    Tenker på deg<3

    Lik

    Svar
  11. Tenker masse på deg ♥

    Lik

    Svar
  12. Synes det er kjempe trist å lese hvordan du sliter og så vidt holder hodet over vannet Tuva.
    Men du er sterk, det ser jeg på måten du skriver.
    - Bra å høre at du føler det behandlingsopplegget som er rundt deg fungerer. Men det er jo bare til en hvis grad.. For du hadde trengt så mye mer akkurat nå.. Slik kan du jo ikke ha det :/ . Håper virkelig du får en innleggelse snart, en litt lengere en som kunne ha hjulpet deg til å komme deg litt ut av det mørket du er inn i nå..
    Tenker på deg! Sender deg mange gode klemmer <3

    Lik

    Svar
    • Takk, Line. Klemmene dine er gode <3. Er innlagt nå da, men det er på somatisk. Det er kjedelig, men de er veldig snille her da.
      Sender deg klemmer <3

      Lik

      Svar
  13. Jeg husker jeg gikk med uendelig mange av de samme tankene før jeg fikk innleggelsen her jeg er nå. Det er skremmende dårlig tilbud innen psykiatri, særlig når det kommer til «disse tingene her…» Det er såre vonde ord å lese..tenker på deg. <3
    Husk at du faktisk også har fritt sykehusvalg her i Norge. Her jeg er (bodø) det virker kanskje laaaangt borte, men her er ventelistene uendelig mye kortere enn f.eks på modum (langtidsavd) og det er et utrolig godt og TRYGT sted, hvor man får riktig hjelp og hvor de har kompetansen man ikke møter så mange andre steder. Bare som en liten tanke. <3

    Lik

    Svar
    • Takk for tanken, jeg tenker mye. Akkurat nå vet jeg ikke helt hva jeg skal tenke, men satser på at jeg kommer opp med noe lurt snart. Det bare må jeg. For jeg er så lei.
      Veldig glad for at du har funnet tryggheten. Det unner jeg deg over alt på jord. <3<3<3

      Lik

      Svar
  14. Linn L.

     /  februar 19, 2012

    <3<3<3<3<3

    Lik

    Svar
  15. Jeg trodde jeg hadde kommentert på dette innlegget, men så husker jeg at jeg leste – at det var sterkt – at jeg ville komme tilbake når jeg hadde noe klokt å si, noe jeg fortsatt ikke har.

    Men jeg legger igjen en klem <3 Og bryr meg veldig om deg.

    Lik

    Svar
  16. Maria

     /  april 6, 2012

    Kjenner meg så igjen her. Samme opplevelse her om dagen.. Men søren, vi får klare oss uten de da! Vi klarer det, vi klarer det, ja, vi klarer det… selv om det ikke kjennes sånn ut..

    Lik

    Svar

Legg igjen et svar:)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: