Overgrepsutsatt som barn, voldtatt som voksen – se sammenhengen

I dag ble det framlagt en ny studie om vold og voldtekt fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). Du kan lese den her.

Rapporten viser blant annet at personer som ble utsatt for overgrep og vold i tidlig alder er mer utsatt for å bli voldtatt som voksen.

Det må være en sammenheng. Klart det er det. At et barns vonde opplevelser kan få veldig skadelige konsekvenser senere i livet. Hvis barnet ikke får hjelp.

Å bli utsatt for overgrep eller vold av fysisk eller psykologisk art er så drepende for et barns selvtillit. Barnet kan som en konsekvens av dette utvikle en sårbarhet som gjør hennes evne til å beskytte seg selv i nye farlige situasjoner svekket. Hun vil ikke vite hvordan hun kan sette tydelige grenser for seg selv eller ovenfor andre. Heller vil hun ikke kunne se faresignalene før det er for sent. Og voldtekten skjer.

Mange prøver den uheldige strategien med å fortrenge traumatiske opplevelser. Som liten vil du ikke tenke på det vonde som skjer, det du ikke klarer å beskytte deg mot. Det fæle skjer og du klarer ikke å stoppe det. Hvis noe er utenfor ens kontroll, så vil du etterhvert gi opp å prøve. Kroppen og bevisstheten overgir seg, som en siste mulighet til å overleve. En overveldende følelse av å være hjelpesløs vil ramme personligheten. Du lærer deg å være hjelpesløs. Og det igjen vil svekke den fremtidige evnen til å beskytte deg selv mot nye farer. Erfaringen tilsier jo at det ikke nytter uansett. Det vonde vil skje. Så om du som voksen befinner deg på feil sted til feil tid, hvor mennesker med tilbøyelighet for å utføre voldtekt eller vold er, kan det være mye vanskeligere for deg å komme deg unna situasjonen hvis du tidligere har erfart overgrep, vold, mobbing og/eller alvorlige krenkelser. Du har på skylapper fordi du ikke orker å kjenne på hjelpesløsheten, så du ser ikke at overgrepet kan skje igjen. Du blir voldtatt.

Dette er en observasjon jeg har gjort i mitt eget liv. Jeg har vært sårbar. Og jeg ble voldtatt. Jeg så ikke faresignalene. Jeg er fremdeles sårbar. Men nå vet jeg det. Og derfor vet jeg også hva som ligger i min makt. Hva jeg kan gjøre for å minske sannsynligheten for at noen kan voldta meg igjen. Jeg har blitt kjent med mine egne grenser. Gjennom årelang terapi er potensielle farlige situasjoner blitt synlige for meg igjen. Og jeg er litt mindre hjelpesløs.

Forebyggende arbeid må skje tidlig. Slik kan statistikken gå ned. Barn og unge må fanges opp. De vil mest sannsynlig ikke fortelle om det de har vært utsatt for selv, fordi selvtilliten er så svekket. Derfor må det psykiske helsevernet styrkes. Helsepersonell, barnehageansatte, lærere osv må se barn og unge som på ulike måter uttrykker at de har liten tro på seg selv og strever med å sette grenser. De må få hjelp til å styrke selvtilliten og få bearbeidet tidlige traumer, slik at de i senere tid er mer kapable til å beskytte seg selv mot mennesker som kan skade dem.

Dårlig selvtillit kan også være en underliggende årsak til at noen voldtar og utøver vold. Derfor tror jeg at vinklingen med å fokusere på barn og unges psykiske helse vil kunne ha en stor effekt i kampen mot å stoppe vold og voldtekt.
Jeg vet at regjeringen satser på å styrke skolehelsetjenesten. Det håper jeg at jeg virkelig at de gjør. Lenge har de vist velvilje, nå må de også konkretisere. En studie som dette viser hvor viktig det er. Ikke la flere barn lide.

Studien viser også at mange hemmeligholder overgrep og voldtekt, og at de ikke anmelder forholdet. Det tror jeg også har en sammenheng med det grunnleggende dårlige selvbildet, samt den enorme skamfølelsen som kommer etter overgrepet/voldtekten. For når du opplever noe sånt så vil du aller helst glemme hele situasjonen, du ønsker at det aldri skulle skjedd. Som en overlevelsesstrategi prøver du å distansere deg mest mulig fra hendelsen. Overdreven skam er en av de verste følelsene et menneske kan sitte i. Det svekker personligheten din og din evne til å fungere i relasjoner med andre.
Ved å anmelde, ved å snakke om hendelsen så vil de fleste tenke at det vil forsterke skammen. Min erfaring er at det kanskje gjorde det i starten, men nå, og på lengere sikt så har skamfølelsen gått betaktelig ned.
Skam fester seg gjerne som en skittenhetsfølelse i kroppen. En følelse av å være ett eller flere hakk under alle andre. Du kan føle deg verdiløs.
Måten å få bukt med denne følelsen er å gjøre det motsatt av det du føler for å gjøre, du må rett og slett snakke deg opp og ut av denne vonde opplevelsen og følelsen.
Slik gjenvinner du kontrollen og makten i en situasjon hvor alt ble tatt ifra deg.

I media hører vi at anmeldelser henlegges, og det kan virke skremmende på den som allerede sitter i dyp smerte etter et overgrep. Likevel er min oppfordring at det nytter å anmelde. Å si ifra er å være selvhevdende. Det gjør at du tar mer plass i deg selv, og at den vonde erfaringen får mindre plass. I tillegg er du nødt til å anmelde for å få voldsoffererstatning. Det får du selv om saken bli henlagt.
Din anmeldelse vil også legge press på politiet og politikerne. Og de kan gjøre de store tiltakene for å endre samfunnet.

Et overgrep eller en voldtekt skjedde deg, men det er ikke din skyld. Det var omgivelsene rundt deg som var feil. Ikke du.

Trygg redsel

Tilbakesteg. Tilbakefall.
Ord jeg ikke liker. Ord jeg helst aldri vil bruke. Fordi de forenkler.

Men så er det kanskje sånn. At det er så enkelt. At jeg har tatt noen steg tilbake, og nå har jeg falt. Jeg har tidligere brukt begrepet falle frem. Fordi det for meg har ligget mer håp i de ordene. Faller man frem så har man i det minste kommet seg litt videre på veien. Men i den optimismen har jeg kanskje oversett noe. Jeg har ikke stoppet opp for å se hvorfor jeg falt. Og for meg blir det viktig å vite hvorfor. Slik at jeg kan lære noe, og justere skrittene fremover. Kanskje må jeg gå veien på en litt annen måte.

Falle bakover eller fremover. Ord er ord. Jeg vet det så godt. I mange år har jeg snakket og skrevet meg inn og ut av det meste. Det er en styrke og det er en trøst. Men lite hjelper det når jeg gang på gang lar frykten stoppe meg. Når jeg ikke våger å gjøre endringer. Når jeg stadig vender tilbake til det som jeg oppfatter som trygt.

Det er redsel. Redsel er min trygghet. Fra barnsben av har jeg lagd meg en forvrengt oppfattelse av hva redsel er. En kjerne inni meg har lært seg til at det å være redd er det samme som å være trygg. For er du redd så er du også i beredskap. Du er klar for å reagere mot det som potensielt kan skade deg.

Jeg skader kroppen min igjennom spiseforstyrrelsen. Og nå om dagen er spiseforstyrrelsens mindset skrudd på mesteparten av døgnets timer. Det vil altså si at jeg konstant går rundt og er redd. Jeg er redd, slik at jeg har muligheten til å beskytte meg. Og det er trygt. Jeg vet ikke helt hvem jeg er om jeg ikke går rundt og er i beredskap. Det er et instinkt som jobber på overtid.

Dette er så automatisert. Jeg har levd hele livet mitt sånn. Men jeg har erfart at med de rette omgivelsene rundt meg, så kan jeg gjøre det motsatte av hva kroppen, tankene og følelsene vil at jeg skal gjøre. Jeg kan trosse et instinkt og erfare at mer hensiktsmessige instinkter kan ta over. Der har jeg håpet. Og en litt bleknet tro på at jeg igjen skal reise meg og gå veien på nytt.

Oppskriften er den samme. Jeg må gjøre det enkelt. Spise 4-5 måltider hver dag. Nok mat. Jeg vet at det fungerer. Kroppens fysiologi er enkel. Den reagerer negativt om den ikke får (nok) mat og positivt om den får mat. Å leve etter dette er målet. Jeg er ikke bekymret, jeg vet at jeg kommer dit. Enn så lenge prøver jeg å være tålmodig. Og stadig minne meg på at tiden går min vei hver gang jeg våger å utfordre den trygge redselen.

Erfare og skrive. Lære og gå videre.

Erfare og skrive.
Lære og gå videre.

Hvordan bli frisk fra en spiseforstyrrelse

I dag er min 24. dag. Min 24. dag uten bulimien. Det må være minst 10 år siden jeg har gått så mange dager uten. Jeg tror min tidligere rekord er  5 dager. Og det har forekommet en gang i løpet av disse 10 årene.

Jeg må gråte noen rørte tårer hver dag. For hver dag jeg klarer meg uten denne grusomme sykdommen. Tårer av lykke, takknemlighet, ydmykhet og stolthet. Jeg er en helt ny utgave av meg selv.

Hvordan har jeg kommet til dagen i dag? Oppskriften er så enkel, men likevel så vanskelig. Men kort oppsummert lyder den slik:

  • Frokost
  • Lunsj
  • Middag
  • Kvelds

Regelmessige måltider, nok mat. 

Og så kommer disse andre tingene. Jeg er over meg av takknemlighet. For jeg har en behandler som ikke gav seg, før han fikk stoppet symptomene mine. En behandler som så hva jeg trengte, og sørget for at jeg fikk det.
For egen del tillot jeg en vektoppgang til normal vekt. For du blir ikke frisk med en undervektig kropp. Det er som å sløse penger når du sparer til noe. Sparegrisen vil aldri bli full. Du vil aldri kunne kjøpe deg det du ønsker deg.

Jeg startet i høst på dagenheten til RASP (Regional Seksjon Spiseforstyrrelser) på Ullevål sykehus. 3 dager i uken med frokost og lunsj, individualtimer hos behandler og undervisning i gruppe. Vi har jobbet etter en helt spesifikk behandlingsmodell, en utgave av kognitiv atferdsterapi som heter CBT-E. Etterhvert ble behandlingstilbudet utvidet til 5 dager i uken, og vi fikk også med oss en pakke Fjorland hver dag, for å sikre middagen.
Min spiseforstyrrelse ville likevel ikke la seg knekke. Jeg fikk ikke til en eneste dag med en seier. En dag uten restriktivitet eller overspising og oppkast. Det ble tyngre og tyngre å være meg. Hva var det med meg, tenkte jeg? Hvorfor får jeg ikke dette til?
Så fant behandleren min en løsning. Jeg fikk en sjanse til å intensivere behandlingen. En ny avdeling på RASP ble åpnet i november. En intensiv døgnenhet. Jeg var så heldig at jeg fikk plass. I avdelingens trygge rammene har jeg kunnet bruke alt jeg har lært. På kvelden og natten er jeg innlagt. Spiser middag og kvelds. På dagen er jeg i bygget ved siden av, på dagenheten, i gruppen som jeg startet i tidligere i høst. Min spiseforstyrrelse krevde en slik tilnærming. Og nå har jeg tatt knekken på den.

Jeg bruker helt konkrete metoder for å jobbe med alle de automatiske tankene som et spiseforstyrret sinn bærer med seg. Under hvert måltid har jeg penn og papir. Hver gang en tanke kommer som gjør det vanskelig for meg å spise, så skriver jeg den ned. På papir ser den dum ut. Og usann. Jeg konter den. Og jeg fortsetter å spise. Til jeg har spist opp. Med en kropp som ikke lenger er i sultmodus, så er heller ikke trangen etter å overspise der. Og da trenger jeg heller ikke kaste opp. For å lese om sultens psykologi og konsekvenser anbefaler jeg å lese dette studiet: Minnesota Starvation Experiment.

Et 16 års langt helvete går mot slutten. Jeg liker meg selv nå. Virkelig. Og jeg har fått troen på at jeg kan bli frisk. Helt frisk. Men utfordringer står i kø. Om 6 dager skal jeg hjem. Hjem til en leilighet hvor assosiasjonen til de spiseforstyrrede tankene og handlingene er kort. Men jeg vet at det bare er et tankesett. Spiseforstyrrelsen er ikke meg. Jeg må jobbe beinhardt for å kunne snu eller stoppe en hver tanke som dukker opp. Huske på hva jeg har klart, og at det som driver meg feil vei bare er tanker. Hvis jeg følger bruksanvisningen på en frisk dag, så får tankene bare kjøre på. Jeg trenger ikke handle på de. Og gjennom handling og mestring så vil motivasjonen komme. Jeg kan ikke tenke meg frisk. Men tenke meg syk, det er jeg god på. Så tankene kan ikke tillegges verdi. De er, men de betyr ingenting.

Behandleren min antar at jeg trenger ca ett år til med behandling. Ikke like intensiv. Men likevel ganske omfattende. For det er omfattende  å jobbe seg ut av en spiseforstyrrelse. Det krever et stødig grep om hverdagens fire viktigste hendelser. Altså frokost, lunsj, middag og kvelds. Dagen må planlegges etter måltider. Når, hvor og hva. En plan A. En plan B. Og kanskje en plan C.
Og en kriseplan for de gangene jeg vil gå på tryne. For det vil skje.  Men det er ikke farlig. Da gjelder det bare, som klisjéen sier, å reise seg fort opp igjen.

Jeg er klar for å gå videre. Men også redd. Redd for å miste det jeg har nå. Heldigvis er det bare en tanke. Den er ikke sann. Jeg vil ikke miste det jeg har nå. Erfaringene mine vil aldri bli borte.

Alle med spiseforstyrrelser kan bli friske. Det som skal til er rett type behandling. Behandlingstilbudet er ikke godt nok, og det gjør meg så trist. Fordi alle fortjener god nok hjelp. Har du som  leser dette en spiseforstyrrelse, så kan jeg love deg ett hundre prosent at du trenger og fortjener hjelp. Og ja, du er syk nok. Tanken som kommer, som sier at du ikke er syk nok, eller at du må bli sykere først, før du kan oppsøke hjelp, det er bare en tanke. Den er ikke sann. Er du klar for å konte den? 

Slik kan helsesøster hjelpe

Som oppfølging av forrige innlegg: «Ingen hjalp meg på skolen, derfor skriver jeg her«, tenkte jeg at jeg skulle skrive om hvordan jeg skulle ønske at jeg ble møtt da jeg var 14 år og trengte hjelp fra helsesøster. Jeg inviterer også dere til å dele med meg og alle de som leser denne bloggen om hvordan dere skulle ønske at dere ble møtt. Eventuelt hvordan dere ønsker at deres sønn, datter, bror, søster, venn eller kjæreste som sliter med psykiske problemer skal ivaretas i skolehelsetjenesten. Politikerne er ikke så flinke til å være konkrete, så da får vi være det.

Jeg fikk forresten svar på twitter fra helse- og omsorgsministeren vår, Jonas Gahr Støre. Han hadde lest innlegget:

Skjermbilde 2013-08-30 kl. 12.25.14

Det var kjempestas. Kanskje plantet jeg et inntrykk som nå hviler i bakhodet hans, som vil bidra til at det skjer endringer? Det blir spennende å følge med videre. Om det blir Høyre og Bent Høie som tar over ministerposten, så får vi håpe at de har de samme planene.

Meg som 14-åring
Jeg var en jente som var langt fra de populære på skolen. Men jeg var heller ikke uten venner eller et mobbeoffer. Jeg var en del av en søt venninnegjeng, som jeg trivdes og følte meg trygg i. I tillegg spilte jeg både håndball og i korps, så sosialt sett hadde jeg flere gode arenaer.
Likevel hadde jeg ekstremt dårlig selvtillit på noen områder. Og selvbildet var elendig. I all min tid på barneskolen, gikk jeg rundt med en sterk overbevisning om at jeg var en veldig slem jente. Og jeg trodde at mitt utseende forsterket min slemhet. Jeg følte alltid at jeg tok for stor plass, og jeg fikk vel høre det en del ganger også. Riktignok var jeg ikke en jente som satt stille på stolen, og det hendte at jeg sa klart ifra hva jeg mente om ulike saker. Men min subjektive oppfatning av meg selv var nok mye verre enn den reelle og objektive.

Så da jeg begynte på ungdomsskolen, og forstod at jeg kunne endre meg, så gjorde jeg det. Jeg ble pliktoppfyllende, skoleflink og mer stille. Jeg var veldig sårbar for kritikk, og sugde det til meg som en svamp. Det meste som ble sagt til meg ble mistolket, fra det positive til det negative. Jeg var redd for å tro for mye om meg selv, og derav ta en plass jeg ikke fortjente. Inni meg følte jeg en grunnleggende skamfølelse, så sterk at jeg gav meg ingen rom for feil. Jeg skulle bli perfekt. Jeg skulle være snill, flink og tynn. Jeg måtte bli det. Noen annet var ikke til å holde ut.

Det var et mål jeg aldri kunne nå. For hva var snill nok, flink nok, tynn nok? Jeg husker at jeg satt og jobbet med en naturfagsrapport en hel helg, som jeg førte inn på nytt og på nytt fordi skriften aldri ble fin nok.
Det som jeg raskt skjønte at jeg kunne klare, det var å styre matinntaket mitt. Og det gav meg en enorm mestringsfølelse. Ettersom vekten gikk nedover, så fikk jeg en falsk selvtillit. Og jeg elsket det. Sultingen var mitt prosjekt, og det gav meg et rom i møte med andre som jeg tålte å leve i.

Men, som fortalt i forrige innlegg, så ble suksessen kortvarig. En bekymret venninne varslet læreren min, og læreren min kontaktet helsesøster.
Først vil jeg bare si det at læreren min gjorde akkurat det hun skulle. Hun viste meg omsorg, og vi hadde mange samtaler hvor hun uttrykket sin bekymring og tok seg tid til å lytte til meg.
Det var det jeg skulle ønske at helsesøster også hadde gjort. Lyttet. Og uttrykket sin omsorg. Hun kunne sagt noe så enkelt som: «Hei, Tuva, jeg hører at du har det vanskelig. Jeg vil gjerne hjelpe deg, sånn at du får det bedre.«
Videre burde hun ha skaffet seg kunnskap om spiseforstyrrelser. Eventuelt funnet en annen fagperson i skolehelsetjenesten som kunne bidratt.

Hadde hun vært kompetent nok så kunne hun gjort følgende:

  • I samarbeid med en ernæringsfysiolog kunne hun lagd en kostliste som jeg måtte følge. Nok mat fordelt utover 4-5 måltider er avgjørende om man skal bli frisk fra en spiseforstyrrelse. Dette for å hindre undervekt, som gir kognitive forstyrrelser, og for å unngå en sultfølelse som vil føre til overspising (med eller uten oppkast).
  • Informert foreldrene mine om viktigheten av at jeg spiste alt som stod på listen og at jeg fulgte en jevn måltidsrytme.
  • Gitt meg en «måltids-støttekontakt», som hjalp meg til å spise lunsj på skolen hver dag. Som sørget for at jeg ikke kastet matpakken og gav meg oppmuntrende ord når jeg trengte det. Det er jo helt vanlig at elever som sliter med annen helseproblematikk får hjelp, så hvorfor skulle ikke en som sliter på et psykisk nivå også få det?
  • Tatt tak i de underliggende årsakene til at jeg brukte mat som et kommunikasjonsmiddel. Hvorfor ville jeg ikke spise? Her er det svært viktig at hun ikke tar en rolle som en psykolog ville hatt, men om hun hadde hatt gode relasjonelle egenskaper, så ville hun antakeligvis kommet langt på vei. Om problematikken var for omfattende, så burde hun kontaktet en psykolog/psykiater eller annet helsepersonell med kunnskap om psykisk pleie og fått hjelp til viderehåndtering av mine problemer.
  • Ukentlige, faste samtaler, som gav en forutsigbarhet hadde vært til stor hjelp. Det å vite at man snart skal snakke med noen om det vanskelige, kan gjøre at smerten ikke blir så vond å bære. Og derav trenger man kanskje ikke agere selvdestruktivt på den. Behovet for å «rope» om hjelp ved å sulte seg og/eller skade seg vil også avta.
  • Når selvskadingen dukket opp, så burde den blitt sett på med et stort alvorsblikk. Og for all del ikke overse den! Klare avtaler på at jeg faktisk ikke fikk lov til å kutte meg, ville i mitt tilfelle hjulpet. (Det vet jeg nå, for det er det som hjelper meg i dag.) Noen ganger er det greit at en egenskap som i grunn gir den som sliter problemer, kan brukes som et hjelpemiddel. Her snakker jeg om mitt «flink pike-syndrom». Om jeg fikk beskjed om at jeg ikke fikk lov til å skade meg, så ville jeg kanskje prøvd å være flink, og derfor ikke turt å skade meg.
    Jeg sier ikke at dette er den beste måten å håndtere det på, men det viktigste er faktisk å unngå at en person skader seg. De underliggende problemene må selvfølgelig adresseres.

Dette er så konkret som jeg kan bli på det generelle grunnlaget. En hver person er trenger ulik behandling, og en hver relasjon er forskjellig. Men så lenge man møtes med åpenhet, respekt, vilje og omsorg, så kan det ikke gå galt. Kunnskap kan alltid innhentes, og det er aldri feil å be om den. Så om du er en helsearbeider som jobber med barn og unge som sliter psykisk, ikke nøl med å ta i bruk alle virkemidler for å hjelpe. Det er livsviktig.

Her er noen fine nettsteder som jeg anbefaler alle å sjekke ut. Om du er helsearbeider, politiker. Om du er ung og har det vanskelig eller om du er en pårørende til en som strever. Eller rett og slett opptatt av temaet.

Jeg vil tilslutt takke for all respons på forrige innlegg. Særlig til dere som har delt deres historier med meg, som har fortalt om deres vanskelige møte med skolehelsetjenesten og/eller psykiatrien. Jeg vet at vi er mange, og det gjør meg fryktelig trist. Men det motiverer meg også. Det motiverer meg til å dele min historie og min erfaring videre uten å være redd for at «jeg er den eneste» og for at jeg skal føle at «nå tar jeg for stor plass igjen». Til alle dere, STÅ PÅ VIDERE! Det var ikke dere det var noe feil med, det var den dårlige hjelperen. Og fortsett med å fortelle historien deres, der ligger styrken til å få det bedre. ♥

Ingen har hjulpet meg på skolen, derfor skriver jeg her

Midt i valgkampen strever jeg med å finne ut hvilket parti jeg skal stemme på. Det er mange saker som er viktige for meg, men temaet psykisk helse stikker seg ut. Naturlig nok. Jeg har gått i terapi og jobbet med meg selv i mange år nå. Faktisk var mitt første møte med psykiatrien da jeg var 14 år. Det var korte og ubehagelige møter hos en psykolog som var et indirekte resultat av et flere litt lengre og ubehagelige møter. Møter som fant sted på ungdomskolen jeg gikk på. Hos helsesøster. Eller Heksa som hun raskt ble kalt.

For da jeg var fjorten år startet jeg å «tulle» med maten. Jeg følte meg stygg og utilpass, at jeg tok for mye plass hvor enn jeg var og at ingen egentlig likte meg. Typiske tenåringstanker og -følelser. Jeg hadde en drøm om å bli like slank og fin som de andre jentene. Så jeg sluttet å spise. Det ble raskt fanget opp av venninner som brakte det videre til en fantastisk klasseforstander. Hun lyttet til meg, men sendte meg til slutt videre til helsesøster. Altså Heksa.

«Ja, hvorfor er du er hos meg da?», spurte helsesøster med en arroganse som ville slått en hver stolthet ned igjennom gulvet. Og ihvertfall en meget usikker 14-årings skrantende selvtillit.
«Ehm, jeg tror jeg har en spiseforstyrrelse», svarte jeg, noe som var ganske utrolig at jeg allerede da hadde innsikt og selvaksept til å si.
«Åh, hehe, nei, DET har du ikke», var neste replikk fra denne fullstendig ubrukelige helsearbeideren.
«Du veier for mye til det. Du skjønner det at de som har spiseforstyrrelser de er enten veldig tynne eller veldig tykke. Og da kalles det anoreksi eller bulimi.»
Dette sa hun mens hun tegnet med de lange, tynne fingrene sine i luften en slags vektlinje med 30 kg i den ene enden og 100 kg i den andre.

Inni meg kjente jeg en voldsom skamfølelse. Her hadde jeg kommet og trodd at jeg hadde et problem som det var verdt å ta tak i. Men jeg var ikke syk nok. Jeg var faktisk ikke syk i det hele tatt. Riktignok måtte jeg møte opp på kontoret hennes flere ganger i ettertid. Noe som føltes traumatisk, for hennes degradering av meg og mine vanskeligheter økte bare smerten og tillot skamfølelsen å vokse seg stor og sterk. Jeg husker at hun fortalte om en annen jente som gikk på skolen min, som var kjempesyk fordi hun var veldig tynn. Utgangspunktet hennes da hun startet på en livsfarlig diett var mye lavere vektsmessig enn meg, så derfor var det mer synlig at hun hadde det vanskelig. «Da har du anoreksi, Tuva, når du blir så tynn».
Jeg hadde gått ned 10 kg på to måneder og tilbrakte hver ledig stund på det lokale treningsenteret (som forøvrig hadde 14-års grense..!). Likevel var jeg innenfor normal BMI. Klasseforstanderen min ringte foreldrene mine, for hun oppfattet nok noe av alvoret. Men hun var jo ikke en helsearbeider. Mine foreldre visste ikke bedre enn at de begynte å tvinge meg til å spise. Og jeg måtte finne en annen måte å håndtere den innvendige smerten på enn selvnekt av matinntaket. Så jeg begynte å kaste opp maten. Og holdt en stabil vekt. Altså var jeg helt frisk. Og aldri mer skulle jeg påstå at jeg hadde en spiseforstyrrelse.

Men jeg innledet med å fortelle at jeg også hadde noen ubehagelige møter med psykiatrien i ung alder. For jeg hadde begynte med noe annet ved siden av at jeg kastet opp maten 2-3 ganger i uken. Selvskading. Noe som resulterte i et sykehusopphold, etter at jeg i all fortvilelse av å ikke bli sett eller hørt hadde svelget et brett med paracet. Men jeg ble så redd at jeg straks fortalte det til de hjemme, og de kjørte meg til sykehuset hvor jeg ble pumpet. På sykehuset ble psykiatrien koblet inn og jeg måtte begynne hos en psykolog. Men det ble med 3 samtaler. For jeg var jo ikke syk. Jeg turte ikke lenger kreve plassen jeg trengte til å få det bedre. Avvisningen fra helsesøster hadde satt såpass spor at jeg var livredd for å ikke bli tatt på alvor igjen. Det var lettere å si at jeg hadde det bra og at jeg ikke trengte hjelp. Jeg klarte lett å overbevise denne psykologen, som ikke klarte å se dobbeltheten i min kommunikasjon.

Så sånn fikk min spiseforstyrrelse fortsette og leve i det stille. Jeg var usynlig syk. Og fant trøst og støtte i det som ble min trygghet. Det selvdestruktive. Som utspilte seg i perioder med underspising, overspising, oppkast og overtrening. Og selvskading. Det er først som voksen at jeg har turt å be om hjelp for spiseforstyrrelsen. Og det har jeg fått. På Modum Bad og nå til høsten på RASP (regional avdeling for spiseforstyrrelser på Ullevål). Men min spiseforstyrrelse er fremdeles min største trygghet, etter å ha levd med den i 16 år, så det krever veldig mye av meg og hjelpeapparatet for at jeg skal bli frisk. Kanskje hadde ikke den kampen jeg står i nå vært nødvendig?

Det jeg vil fram til her er viktigheten av å bli sett fra starten av. Selv om det er 16 år siden jeg var 14, så har ikke mye forandret seg når det kommer til å gripe inn og hjelpe ungdom som har psykiske problemer. Hvordan vet jeg det? Jo, det ser jeg hver dag. Jeg ser hver dag at det er unge mennesker der ute som ikke får hjelp. Som ikke blir sett. Jeg ser det ikke tydelig i ansiktene og på kroppene til alle de unge jentene og guttene som går rundt. Nei, så lett er det ikke å få øye på. Men det er et annet sted hvor det syns så tydelig at det er umulig å unngå dette sterke lidelsestrykket blant unge.

Jeg ser det på nettet. På twitter, på facebook, på google, på pinterest, på instagram, på forumer, ja, overalt. Og særlig i alle de tusenvis av bloggene som skrives. De fleste av dem er anonyme. Men tydeligheten av språket deres er langt fra anonymt. De sliter, og de roper om hjelp. Bak en bloggfasade hvor de romantiserer selvskadingen som deres beste venn og sultingen som et bevis på perfeksjon og mestring. Bak bilder av blod som renner fra tynne kutt på armene og bilder av ribbein som stikker ut under blek hud. For noen kan det oppfattes som ganske tvetydig kommunikasjon. Vil de ikke ha hjelp? Når de skriver så lengselsfullt om ønsket om å bli tynnere og om å kutte seg så tårer kan renne i form av blod? Da vil de vel ha det sånn. Da nyter de vel oppmerksomheten som de får fra sine medbloggere.
Men for en trent helsearbeider, eller en helseminister med kunnskap på området, så burde beskjeden fra de unge nettbrukerne være ganske så klar.
Jeg trenger hjelp, jeg har det vanskelig, ingen har hjulpet meg på skolen, derfor skriver jeg her.

Jeg er skremt. Jeg får vondt så langt inn i hjerterota når jeg ser denne stadig økningen av unge bloggere som skriver om selvmord, selvskading, spiseforstyrrelser og andre psykiske problemer. De er ikke gamle nok til å ta ansvar for hva de legger ut på nettet. Hjernen deres er ikke ferdigutviklet til å se hvilket mareritt de skriver seg inn i. Bloggsamfunnet blir en massesuggesjon, der den ene skal overgå den andre. Hvor målet er å være sykest. De blindes av hverandre, og smerten deles for så å formere seg. Det er en livsfarlig trend.

Helseminister Jonas Gahr Støre sier at han vil gå inn og stoppe mobbingen. For å gripe inn der hvor roten til fremtidige psykiske helseproblemer ligger. Og det synes jeg selvfølgelig er kjempebra. Men hva med de som allerede er der? De som er 14 år og har blitt traumatisert og skadet? Men som enda har mulighet til å bryte ut at en lang sykdomskarriere? Om de rette personene finnes på deres arenaer. De som har kunnskapen til å foreta en intervensjon.

Det må styrkes på alle nivåer innen ungdomspsykiatrien. Flere helsesøstere med mye kunnskap innenfor psykisk helse må plasseres ut på skolene. Flere fastleger som er trygge på hvordan de skal håndtere et ungt menneske med psykisk helseproblematikk må jobbe med nettopp de unge. Jeg er absolutt en fan av fastpsykologideén. Tenk så mye lettere det ville vært å be om hjelp!?
Ikke minst må vi ha et helsevesen som er på nett. Som kan hjelpe ungdom direkte der hvor de utspiller sin smerte og lar sine psykiske lidelser få vokse og gro.

Politikere våkn opp! Dere må ta tak i dette alvorlige samfunnsproblemet.

Tenk på hva det vil ha å si for enkeltmennesket. For den 14 år gamle jentas fremtid..

Det partiet som kan love en større innsats innenfor psykisk helse (og holde løftet), det skal jeg stemme på.

Spiseforstyrrelsen er glemt, smerten er synlig. På Kreta.

Tusen takk for varme kommentarer, mailer og meldinger etter jeg skrev om min brors bortgang i det forrige innlegget. Det er mange som har opplevd tap av en de har veldig nære, og det er kanskje noe av det vondeste man kan oppleve.
For savn det er en ubesvart lengsel, den kan du aldri reparere. Savnet vil alltid være der. Stort eller lite.

Jeg drømte om broren min i natt. At jeg møtte han tilfeldig på gaten. Plutselig gikk han foran meg. Jeg forstod ingenting. Hva gjør han der, lissom? Skulle ikke han være død? Jeg ble sint, lei meg og veldig glad. Måtte løpe bort å ta på han, kjenne at han virkelig levde. Og han gjorde det, det var ikke et synsbedrag eller en hallusinasjon, som var min umiddelbare selvforklaring. Jeg kjeftet litt på han, men hang meg rundt halsen hans, mens jeg gråt av svikfølelse og glede.
Mange følelser som blandet seg sammen.

Så kom skuffelsen. Han hadde ikke dødd, men han kom til å dø. Veldig snart. Han hadde lurt oss første gangen, for å gi oss muligheten til å si ordentlig hadet denne gangen.
Inni meg kom den store fortvilelsen som jeg hadde kjent den dagen jeg fant ham død.

Jeg våknet opp i dag og gråt.

Jeg tror dette kalles bearbeiding. Fy pokker, så vondt.

I skrivende stund er jeg på Kreta. Perfekte omgivelser for å savne. Varmt og vakkert. Rom for fine stunder. For jeg har det. Mange fine stunder. Særlig når jeg mestrer noe jeg ikke har mestret på veldig lenge. Nemlig å ha dager fri for spiseforstyrrelsen. Det er helt sant. Her nede har jeg ikke latt spiseforstyrrelsen diktere meg i det hele tatt. Jeg hører den i bakgrunnen av og til, men så venter jeg bare. Puster litt og tenker på hvor godt det egentlig er å være meg. Bare meg. Uten spiseforstyrrelsen. Og da blir det stille. Jeg glemmer den.
Det er fantastisk det. Snille hjernen min som lar meg glemme å være slem mot meg selv.

Men nå må jeg ikke glemme å gå og spise frokost. :-)

Utsikt Fra Fortezza Foto: Tuvaiphone. Retyhmnon, Kreta, 10. aug-13.

Utsikt Fra Fortezza Foto: Tuvaiphone. Retyhmnon, Kreta, 10. aug-13.

Jeg deler litt

Nå er det lenge siden jeg har skrevet her. Jeg har ikke tenkt til å slutte med bloggingen, men jeg har trappet ned. Som dere som er/var faste lesere sikkert har merket. Noen av dere er så skjønne at dere til og med har etterspurt meg. Det betyr mye.

Nei, jeg skal ikke slutte å dele mine ord. Jeg har et evig behov inni meg for å skrive, men det har blitt mer vanskelig for meg å skrive om de personlige tingene. Derfor fylles bokhyllen min opp av dagbøker.
Jeg har også begynt på min første bok, en roman, så skrivingen min prioriteres mest dit hen. Noe som er veldig spennende. Jeg har alltid tenkt at det skulle være så slitsomt. Å skrive bok, altså. Herregud, for et liv det må være å livnære seg som forfatter. Men det viser seg at det er kjempespennende å skrive bok. Nesten som å lese en bok du lever deg helt inn i, bare at nå er det du som bestemmer hvordan det skal gå med karakterene. Det er gøy, men noen ganger veldig vondt. Alt ettersom dit min fantasi leder meg. For jeg er fyllt av historier. Fra min egen historie, fra andres historier og fra min kreative, tankeskapende hjerne. Jeg håper at manuset som jeg en dag sender inn til et forlag vil bli gitt ut, men foreløpig er det bare en drøm. Uansett, så hjelper skrivingen meg. Det er terapi og underholdning som etterfølges av en god dose mestringsfølelse.

Å dele
Jeg tenkte jeg skulle dele noe her. Som er veldig personlig. Mer personlig enn noe annet jeg har delt. For meg føles det så nært og så vondt at jeg ikke klarer å dele smerten jeg har inni meg med noen. Eller jeg deler litt. Det som sosialt forventes. Men sorgen er min, og akkurat nå er det alt jeg har igjen. Jeg vil ikke slippe noen inn.
Likevel vet jeg at jeg må. Jeg kan ikke la gammelt reaksjonsmønster få ta for mye plass. Det vil si spiseforstyrrelsen. Spiseforstyrrelsen som demper alt som er vondt og vanskelig. Det har den alltid gjort. Umiddelbart. Og det blir så tydelig for meg nå. Som en katalysator fjerner den akutt smerten. Og jeg har det mye vondt, så jeg fristes lett til å la den hjelpe meg. Men etter all terapi jeg har vært igjennom, så vet jeg bedre. Jeg vet at jeg må håndtere denne krisen annerledes. Men det er vanskelig. Hvorfor velge noe annet enn det enkleste? Hjernens nervebaner velger helst korteste vei.
Så jeg må «overstyre» hjernen. Og tankene. Jeg må stoppe opp og se etter andre muligheter, andre løsninger. Siden skriving er mitt «våpen», så prøver jeg å sette døren litt på gløtt her. Ved å dele igjennom skriving.

For det som har skjedd, det er det verste. Min bror Aleksander, han døde brått den 11. mai. Min kjæreste storebror. Mitt forbilde. Min trygghet. Den eneste som virkelig kunne forstå. Min allierte.
Omstendighetene var tragiske. De er jeg ikke klar for å fortelle om enda. Men han har en viktig historie, og den skal jeg fortelle om en dag. Det er det jeg tror på. Å fortelle, slik at ditt liv kan påvirke andres. Dele.

Jeg slutter her. Orker ikke en happy ending akkurat nå.
Annet en takk. Takk for at jeg får dele. ♥

Min fantastiske, kule storebror <3

Min fantastiske, kule storebror

Varsel til fornærmede…

… ved permisjonsutgang.

Fikk brevet i posten i dag. Det brevet som jeg har gruet meg til. 

Vil ikke tenke på det. Vil ikke, vil ikke, vil ikke. Holde for ørene, lukke øynene og hyle bort tankene.

Men i dag måtte jeg åpne øynene. Realitet og virkelighet slår meg hardt i bakhodet, og jeg blir liggende lamslått. Sorg blander seg med sinne, og frykten paralyserer meg.

Brevet hadde returadresse til Kriminalomsorgen.
Omsorg, hvor feil blir ikke det, konstaterer følelsene mine.
Det vrenges i meg, for jeg forstår brevets innhold. Det er en varsel. En varsel om første permisjon. Nå starter det. Nå må jeg holde pusten igjen.

Eks-voldtektsmannen skal ut og lufte seg.

Jeg hyller rettsstaten Norge. Jeg vet at jeg møtte rettferdighet, da han ble idømt 5 og 1/2 år i fengsel. Jeg er stolt av rettssikkerheten vi har. Jeg velger å stole på at tilbakeføring til samfunnet blir gjort på en forsvarlig måte, at han får den kriminalomsorgen han behøver for å bli et menneske som kan være ansvarlig for sin egen frihet. Permisjoner er en viktig del av det.
Og jeg, jeg klamrer meg fast til troen på at Norge holder meg i sine trygge hender, og beskytter meg. Uten den troen, så ville alt blitt svart.

Samtidig veltes det opp et smertefullt kaos av følelser inni meg. Jeg kveles, jeg blir kvalm. Fornuften blir stående som utydelig skrift på netthinnen min. Jeg vet hva det står, men klarer ikke å tyde det.

Jeg bader i uvirkelighet.
De kjente omgivelsene er med ett fremmede.

Jeg tør visst ikke å være her lenger.

Tusen takk for deres oppmerksomhet

Hvor skal jeg begynne?
Først og fremst. Tusen hjertelig takk for alt engasjement! Tusen takk for alle fine ord og støtte som har blitt sendt i min vei. Jeg er overveldet og rørt. Tusen takk for at dere leser og lytter. For at jeg får bidra til å skape en samtale.

Jeg håper det betyr at bevisstheten til dere som har lest, hørt og sett er utvidet.

Tenk om jeg kan lese om ett mindre offer for voldtekt?

Jeg skal ikke si så mye mer i dette innlegget. Annet enn å sitere Kari-Janne Lid, Oslo politidistrikt, seksjonen for volds- og seksualforbrytelser, leder for avsnitt for seksualforbrytelser:
«Nå må vi fokusere på gutta.»
Og med det vil jeg linke til en artikkel publisert på fhm.no, som gir klar beskjed til gutta om hvordan de skal behandle kvinner:
SLIK BEHANDLER DU (IKKE) KVINNENE

Her er linker til det jeg har vært med på i media de siste dagene etter at jeg skrev «Jeg er så Oslo du kan kalle meg for voldtatt«:

Jeg er så Oslo du kan kalle meg for voldtatt

Kanskje en litt provoserende tittel, men det er også meningen.

For nå kommer den tiden igjen.
Den tiden hvor kveldene blir sene, for sola setter inn. Du trenger ikke lenger å pakke deg inn med diger boblejakke og 3 strømpebukser. Varme, lave sko og uggs kan byttes ut med støvletter med stiletthæler.

Når du er på byen.
Du skal hjem, taxikøen er forbanna lang, som vanlig, men du hakker ikke tenner, så du lar din dårlige dømmekraft forbli akkurat det. Dårlig. Du velger å gå hjem. Eller ihvertfall et lite stykke, kanskje møter du på en taxi lenger opp i gaten.
Langt bak i hodet har du den lille bevisstheten om at det var noe som ikke var helt lurt med denne situasjonen. Du har lest det i avisen, på nett eller sett det på tv. Noen som sa noe om at å gå hjem ALENE midt på natten, litt full, litt sjanglete, det kunne by på problemer.

For du er litt forsvarsløs.
Om du møter på slemme mennesker med onde hensikter.
Om du møter på noen store, sterke, kriminelle, seksuelt frustrerte menn.

Lett som bare det kan du bli voldtatt.

Sik som meg.
Og jeg forteller historien igjen. Det er terapeutisk for meg. Jeg forbreder meg på denne årstiden, som vekker til live jævlige minner. Om høye, mørke menn. Om å bli dratt inn i et inngangsparti, midt i Oslo sentrum. Bli snudd rundt, få ansiktet most inn i en dør, og voldtatt bakfra. Vondt som faen. Livredd.

Jeg gikk riktignok ikke med høye hæler. Men jeg var småfull. Jeg var dum. Jeg snakket med feil mennesker. Jeg vandret ut i gaten, alene. Og trodde aldri noe sånt skulle skje med meg.
- Herregud, overfallsvoldtekt? Nei, det skjer med de med korte miniskjørt som ikke har mine håndballmuskler. Dessuten er jeg lesbisk ikveld, og da er det ihvertfall ingen menn som rører meg.

Politiet sier at det ikke er noen ny voldtektsbølge nå. Selv om to kvinner muligens har blitt utsatt for grov voldtekt i helgen som var. (Les VG her, og Aftenposten her.)
Likevel vil jeg legge ut en advarsel. Hjelp til å la voldtektsstatistikken være lav i år.
PASS PÅ DEG SJÆL!

Det samme gjelder for alle dere som er på fest eller blir med kjente og ukjente på nach.
Det er ikke alltid at det er trygt. Ha en bevissthet på det. Ikke havn i en situasjon hvor du har sex med noen uten ditt samtykke. Det er voldtekt, det.
Ikke drikk en drink du ikke har blandet selv. Eller av noen andres flaske eller glass. Ikke bli overstadig beruset. Det har INGEN hensikt. Bare kjipe konsekvenser. Du blir grisedårlig dagen derpå, får fylleangst og hater livet ditt. Eller i verste tilfelle.

Du blir voldtatt.

Ta forhåndsregler.
Ha trygge, gode, snille mennesker rundt deg. De som gir deg en god magefølelse.

Om det skulle skje.
Da er det bare en ting å gjøre. Eller to. Før du gjør noe annet. Ring politiet og kom deg til et voldtektsmottak.
Særlig det siste. Selv om du kanskje er usikker. Kanskje har den ufrivillige sexen satt deg fullstendig ut. Sjokk. Vantro.

- Hæ, nei, var det voldtekt?

- Hva har skjedd, hvorfor føler jeg meg så rar, hvorfor er alt rundt meg så merkelig? Jeg må hjem og ta en dusj.

- Uff, dette var forferdelig. Godt det er over, dette skal jeg aldri fortelle noen om, dette skal jeg bare glemme. Det har aldri skjedd.

- Æsj, så dum jeg var. Ja ja, jeg fortjente vel ikke bedre. Og jeg fortjener ihvertfall ikke hjelp nå.

NEI, NEI, NEI. Du trenger hjelp, du har bare ikke skjønt det helt enda. Men et sted inni deg, så vet du det. Så hør på den tanken, og lukk ørene for alle de andre.
Dra til voldtektsmottaket. Det trenger ikke skje noe annet der enn at du møter vennlige mennesker som vil deg vel. Som du kan snakke med. Ingen tvinger deg til å bli undersøkt.

Om du vil anmelde, det velger du selv. Og om du velger det, da er bevis viktig. Særlig DNA-bevis. Biologiske spor dør raskt. De må sikres fortest mulig. Egentlig lenge før du har klart å finne ut om du skal anmelde eller ei. Så bare la de nødvendige undersøkelsene av deg bli gjort. Funnene blir ikke utlevert til politiet uten din tillatelse. (Les sak i dagbladet her.)

Det var DNA-spor som satt en skyldig voldtektsmann i fengsel i mitt tilfelle. For jeg havnet på sykehus etter voldtekten og lot meg overtale til å anmelde.
Først ble saken henlagt, fordi de ikke fant noen gjerningsmenn. Men så, noen år senere, så dukket det opp en match. Hovedvoldtektsmann begikk noen slags vinningskriminalitet og ble tatt. Han måtte avgi DNA-prøve, og da matchet det med min sak i DNA-registeret.
Saken min ble gjenopptatt.
Et langt år med nye avhør og to runder i retten var ganske så vondt og vanskelig, men det var verdt det. Jeg har fått fortelle historien min om og om igjen, og det har hjulpet. Noe av livet som jeg mistet har jeg tatt tilbake.
Det føles riktig nå, at han sitter i fengsel. Han kan ikke gå rundt i Oslo med sin motbydelige kompisgjeng og voldta flere uvitende, uforsiktige jenter.
Jeg er ikke lenger uvitende og uforsiktig.

Derfor advarer jeg deg. Jeg vet at voldtekt kan skje. Og jeg vet at selv om det ALDRI er offerets skyld, så går det an å ta forhåndsregler. Det går an å ta ansvar for deg selv. Vi gjør alle så godt vi kan, men når det kommer til fyll, fest og sene kvelder- da må vi gjøre litt mer.
For slik er det nå, i dag.
Slemme mennesker har vonde hensikter.

Nyttige linker:

%d bloggers like this: