Livbøyen Modum Bad

I går kom det et brev fra Modum Bad Vikersund. Et brev hvor det stod at jeg nå står på venteliste for å komme på et vurderingsopphold på avdelingen for spiseforstyrrelser. Nå starter “ballet” igjen. Runde nummer to. En ny sjanse til å sjokkstøte spiseforstyrrelsen ut av systemet mitt. Ca 3 intense måneder hvor måltider skal på plass. Ingen sulting, ingen overspising, ingen oppkast. Ingen tvangstrening. Kroppen skal tilbake til normalvekt. Ingen kjære mor, bare beintøff jobbing. Angsthelvete som man bare må stå i. Overleve. Kjenne bølgene av uro som skyller over deg. Tror at man drukner. Føle at man nesten ikke overlever.

Men så vet jeg at det er bølger. Og bølger de beveger seg. De tar med seg det ubehaget de kommer med. Så jeg vil overleve. Jeg må bare ikke la meg skremme. Jeg må tørre å ta imot livbøyen de kaster ut til meg.

I dag har jeg skrevet et 5 siders langt håndskrevet brev. En personlig søknad til Modum. Om hvorfor jeg ønsker hjelpen, og med en beskrivelse av det dissosiative og spiseforstyrrede kaoset jeg lever i. Jeg er i gang. Prosessen har startet. Nå skal brevet renskrives og postes. I retur vil jeg får en dato for vurderingsoppholdet. I 5 dager skal jeg vurderes (link). Og forhåpentligvis bli tilbudt en plass på det programmet som heter Spiseforstyrrelser og relasjonstraume (link).

Da jeg ble skrevet ut fra Modum Bad i februar 2010, etter 3 måneder på samme avdeling, men med et litt annet opplegg en det jeg ønsker meg inn på nå, så lovet jeg meg selv at jeg ALDRI skulle inn på den avdelingen igjen. (Link: betweenthelines.blogg.no) Så vondt og vanskelig var det for meg å være der. Jeg holdt det ikke ut, og resultatet var et høyere symptomtrykk enn før jeg ble innlagt. Jeg ble mer spiseforstyrret. Nå vet jeg at det er fordi terapien jeg gikk gjennom der var så bra. Veldig dyktige terapeuter så meg og hva jeg egentlig slet med. Jeg åpnet opp dører med fortrengte rom. Spiseforstyrrelsen var det verktøyet jeg brukte for å holde ut smerten som veltet ut fra rommene. Jeg trengte spiseforstyrrelsen for å jobbe med de bakenforliggende årsakene. Det gjør jeg enda. Men i løpet av det siste året, hvor jeg har gått på stabiliseringskurset på Modum Bad i Oslo, så har jeg lært andre måter å håndtere traumereaksjonene mine på. Jeg er tryggere på at jeg kan stå i det vanskelige, uten å måtte bruke spiseforstyrrelsen. Men jeg klarer det ikke på egenhånd. Jeg må ha hjelp, jeg trenger at noen setter rammene og reglene for hvordan jeg skal spise og ikke spise. Kroppen og hodet mitt har vært spiseforstyrret i 14 år, jeg er avhengig, jeg klarer ikke bryte mønsteret alene.

Jeg gleder meg til å få det bedre. Jeg gleder meg til å mestre. Jeg gleder meg til å kjenne en kropp med overskudd. Jeg gleder meg til å velge venner fremfor spiseforstyrret isolasjon. Jeg gleder meg til å gå tilbake til Medier- og kommunikasjonsstudiet på Høgskolen. Jeg gleder meg til å være den jeg skal være. Jeg gleder meg til å oppfylle drømmene mine.
Det er motivasjonen. Det skal jeg kjempe for. Det er derfor jeg gjør dette. Selv om jeg vet at jeg vil møte sorgen som føles bunnløs, et sinne som er så stort at jeg eksploderer og en angst som er uutholdelig. Alt jeg flykter fra i dag. Jeg lider av fobi mot indre opplevelser. Den skal nå kureres med eksponering. Spiseforstyrrelsen er brillene med altfor sterk styrke. De som gjør at jeg slipper å se det jeg ikke vil se. Jeg skimter konturene gjennom tykke glass, men jeg våger ikke å ta av meg brillene.

Det skal jeg gjøre på Modum. Om jeg får muligheten. Om jeg får plass.

Foto: Tuva, 25/4/12

Foto: Tuva, 25/4/12

14 kommentarer
av Tuva den mai 26, 2012  •  Permalink
Publisert i Angst, Bulimi, Depresjon, Dissosiativ lidelse, Innleggelse, Modum Bad Oslo, Modum Bad Vikersund, Motivasjon, psyk. avd., Psykiske lidelser, PTSD, Selvskading, Skam, Sorg, Spiseforstyrrelser, spiseforstyrrelser, Studentliv, Terapi, Traumerelatert, Trening
Stikkord , , , , , , , , , , , , , ,

Posted by Tuva on mai 26, 2012

http://tuven.me/2012/05/26/livboyen-modum-bad/

Nye kjoler

Jeg hadde en fantastisk kveld i går. Kunne ikke hatt det bedre. Det var ekte. Og jeg var lykkelig. Jeg er så heldig som har så vakre venninner.

Bestevenninner

God helg! ♥

13 kommentarer
av Tuva den mai 25, 2012  •  Permalink
Publisert i Motivasjon, Venner
Stikkord , ,

Posted by Tuva on mai 25, 2012

http://tuven.me/2012/05/25/nye-kjoler/

Snakkes, Elixia!

Vet ikke om jeg skal være stolt eller ei, men hos legen i går gjorde jeg noe som vel var et steg i riktig retning. Jeg ba henne om å skrive en legeerklæring til Elixia, at jeg av helsemessige årsaker ikke kan trene der på 6 måneder. 6 måneder var ikke min idé da, jeg hadde bare tenkt et par måneder. Jeg kjenner at jeg savner Elixia-treningen allerede, men det må bare bli sånn når jeg er så “dum” at jeg trener uten å spise. Jeg liker veldig godt å være mye ute om sommeren, jogge og sykle. Så nå skal jeg heller jobbe med å gjøre det uten at det er spiseforstyrret tvangshandlinger.
Det er en liten følelse av lettelse inni meg også, for nå slipper jeg å forholde meg til maset fra spiseforstyrrelsen om at jeg måååå dra på treningsenteret.
Legen min var veldig fornøyd med valget jeg har tatt. Jeg syns det er utrolig vanskelig å være fornøyd selv, den spiseforstyrrede stemmen sår tvil i meg så fort jeg lar fornuft-stemmen slappe av. Derfor bruker jeg nå legens reaksjon på å forsikre meg om at det var et bra valg.

Etter legetimen hadde jeg en kjip time hos psykiateren. Eller den var vel bra, for jeg snakket litt om ting jeg absolutt ikke snakker om. Det er krig på innsiden nå, og jeg kjenner meg sint, skamfull og urolig. Prøver å gripe tak i en av øvelsene som jeg har lært på Modum, hvor jeg forestiller meg at jeg samler alle delene i meg inn i et møterom. Videre skal jeg lytte til hver og en av dem og forstå deres behov. For eksempel kan jeg se og føle lille-Tuva på 6 år som er så skamfull at hun bare vil forsvinne fra jordens overflate. Som en 28 år gammel voksen og innsiktsfull møteleder kan jeg fortelle henne at det er helt greit at hun føler skam, men at hun ikke trenger å gjemme seg. At hun ikke er alene. Jeg prøver å få henne til å føle seg trygg. Men det er vanskelig når jeg i dag ikke har så stor tilgang på trygghetsfølelsen. Da må jeg hente fram forestillingsevnen igjen og tenke på steder hvor jeg føler meg trygg. Dette krever konsentrasjon og jeg kjenner at jeg blir matt bare av å skrive om det.
Vil helst bare glemme timen i går og flykte fra det indre kaoset som nå har oppstått.
…

I kveld skal jeg noe veldig hyggelig da. Venninnegjengen er invitert til middag hos moren til bestevenninnen min. Alle vet om spiseforstyrrelsen min, så jeg slipper helt at selve middagssituasjonen blir awkward. Det kommer til å bli en superfin kveld, det vet jeg.

Ønsker dere alle en herlig dag, inne eller ute. ♥

5 kommentarer
av Tuva den mai 24, 2012  •  Permalink
Publisert i Bulimi, Dissosiativ lidelse, Modum Bad Oslo, Psykiske lidelser, PTSD, Skam, Spiseforstyrrelser, Terapi, Traumerelatert, Trening, Venner
Stikkord , , , , , , ,

Posted by Tuva on mai 24, 2012

http://tuven.me/2012/05/24/snakkes-elixia/

Hverdagen.

En ny dag, sola skinner og jeg spretter opp som vanlig. Lykkelig over at dagens antrekk blir shorts og singlett. Jeg dusjer og presser meg en kopp med kaffe. Koser litt med katten som overhodet ikke er interessert i kos. Setter meg ned og finner fram mac’en.

Et perfekt bilde, men så usant. For på innsiden kjennes det bare ut som en dårlig kopi. En spøk, en hånliggjøring. På et nivå er det nok noe sannhet i bildet, den ligger i min lengsel etter at det en dag skal være sånn. At jeg en dag ikke vil kjenne det spisse, smerteinduserende skåret i gleden.

For en vanskelig dag møter meg i det jeg går ut av badet og ser den stålpolerte døra til det kalde skapet. Jeg unngår det, fikler stresset med kaffemaskinen istedenfor. Hold tankene rene, Tuva. Kaffe og mac. Kaffe og mac. Jeg gjentar det som et mantra til jeg trygt sitter i sofaen med kaffekoppen i hånda og mac’en på fanget. For en liten stund har jeg unsluppet det vanskelige. Jeg tør ikke å gjøre det jeg vet at jeg må. Det som er så simpelt, men som lett kan bli så komplisert.

Å hente ut en næringsdrikk av kjøleskapet og drikke den.

Vet jeg må, ja, jeg vet at jeg bør. Vet også at det er veiing hos legen senere i dag. Men min nye holdning er whatever til den f***ings vekten, så det er ikke derfor jeg ikke har stoppet nattens faste.
Nei, det er ikke det. For jeg er sulten og jeg har lyst til å innta næring. Men jeg er redd for ikke å klare og stoppe. Kroppen min er sliten og maser konstant etter mat. Det er flaut og vondt. I tillegg har jeg jo den opplagte psykiske sulten. Eller det indre behovet for følelsesflukt. Jeg vil spise meg vekk fra alt som skjer på utsiden og jeg vil spise meg vekk fra alt som skjer på innsiden.

Jeg vil spise meg vekk fra følelser og fornemmelser. Døyve vekk frykt og skam. Numme ut mislykkethet og kjedsomhet. Jeg vil at hukommelsen skal fly vekk med timene som går så fort når mat går ned og opp i et brutalt mønster.

Men egentlig vil jeg ikke dette i det hele tatt.

Egentlig vil jeg vekk fra den evige trøttheten. Den svake, anspente kroppen. De svimlende prikkene som danser foran øyene mine. Stikkingen i ben og armer. De søvnfattige nettene med svettetokter og blodsukkerfall.

Egentlig vil jeg være her, med meg. Med vennene mine. Med alle dere andre. Jeg vil se og føle det som skjer akkurat nå. Kjenne ro og trygghet. Ikke frykte frokosten og klø innvendig mens jeg later som at jeg nyter kaffen. Jeg vil at hver gode stund skal vare lenger og ikke bli avbrutt av impulsive tanker om mat. Om planlegging om hvordan jeg  så snart som mulig kan flykte inn i en overspising.
Jeg vil heller kunne le og smile uten at uroen alltid må murre i magen min.

Jeg vil ikke lenger måtte kaste meg etter distraksjoner som kan fjerne meg fra jakten på flukten.

Jeg vil gi mer, våge mer, drømme mer.

Jeg vil nyte den fuckings gode koppen med kaffe.

 

10 kommentarer
av Tuva den mai 23, 2012  •  Permalink
Publisert i Angst, Bulimi, Dissosiativ lidelse, Psykiske lidelser, PTSD, Søvn, Skam, Spiseforstyrrelser, Traumerelatert, Venner
Stikkord , , , , , , , , ,

Posted by Tuva on mai 23, 2012

http://tuven.me/2012/05/23/hverdagen/

Åpne opp

Det har vært stille fra meg en stund. Jeg husker den tiden hvor jeg blogget omtrent hver dag, jeg var vel egentlig litt avhengig. Dele livet mitt med hele verden og få tilbakemelding. Bloggingen gjorde vanskelige dager lettere å komme seg igjennom. Jeg følte meg mindre alene. Støttende kommentarer og hyggelige meldinger fra andre som var i samme situasjon gjorde at jeg kunne legge vekk noe av skamfølelsen og heller heve hodet et par hakk.

Sånn er det fremdeles. Bloggingen hjelper meg. Likevel kjenner jeg at jeg legger bånd på meg selv. Jeg klarer ikke åpne meg så mye. Skamfølelsen har meldt seg sterkere enn før. Jeg vil ikke at det skal være sånn. Men deler av meg er redde. Deler av meg er livredd for avvisning. Deler av meg tror så sterkt at andre ikke vil godta meg. Hvordan kan de det, når ikke engang jeg tør å erkjenne visse sider ved meg. Som spiseforstyrrelsen. Jeg vet innerst inne hvor sykt det er. Men jeg vil ikke innse det. Jeg dissosierer bulimien vekk. Så mye at jeg har problemer med å huske hva som egentlig foregår når jeg har bulimiske episoder. Noe som betyr at jeg mister mye tid. Dager forsvinner, og jeg føler meg mye forvirret og frustrert. Jeg vet at jeg er på flukt. Jeg orker ikke å håndtere fortrengte minner og tanker som nå dukker opp i bevisstheten. Selv om jeg vet at jeg bør. Det er en del av helingsprosessen. Det er en grunn til at jeg har “nye” flashbacks. At jeg husker mer. Det er fordi jeg egentlig er klar for det. Men det er så smertefullt. Og jeg husker skammen jeg følte. Skammen som gjorde at ingen visste. Det er vanskelig å overstyre den, selv om jeg i dag skjønner at jeg ikke trenger å skamme meg. Følelser er sterkere enn fornuften. Skam blandet med en stor dose frykt gjør at jeg trekker meg. Jeg vil snakke, jeg vil fortelle, men jeg tør ikke.

På tross av alt kaos og indre tåkelandskap, så har jeg gode øyeblikk og fine stunder. Jeg venter på at leiligheten min skal bli ferdig, og gleder meg veldig til å flytte inn. Forhåpentligvis i løpet av neste uke, men oppussing, snekkerarbeid og leveranser fra her og der tar tid. For ingenting følger den opprinnelige tidsplanen. Men det viktigste for meg er at det blir bra, at det blir akkurat slik jeg ønsker det. For denne leiligheten skal bli trygg og god, et sted jeg kan lande og få styrke til å jobbe meg ut av spiseforstyrrelsen. Et sted hvor jeg kan være, uten å måtte flykte.

Mens jeg venter bor jeg hos bestevenninnen min, og det er godt det også. Det er bra for meg at jeg ikke har muligheten til å isolere meg og trekke meg helt ut av verden. Jeg har som mål å åpne meg mer, og våge å stole mer på de rundt meg. Men det er vanskelig. Jeg skal prøve å skrive her litt oftere også. For jeg vet jo at det har hjulpet før.

Nå skal jeg på gardinshopping! :) Ønsker alle dere fine lesere en god helg. ♥

15 kommentarer
av Tuva den mai 19, 2012  •  Permalink
Publisert i Bulimi, Dissosiativ lidelse, PTSD, Skam, Spiseforstyrrelser, Traumerelatert, Tuvabo
Stikkord , , , , , ,

Posted by Tuva on mai 19, 2012

http://tuven.me/2012/05/19/737/

Gammel tid er her igjen.

Nå nærmere deg seg den tiden av året. Den tiden hvor det går fra vår til sommer. Lysere og varmere. Likevel kjølig.
Og inni meg blir det mørkt. Jeg blir usikker, redd og fylt med angst. For denne tiden vekker deler i meg som ikke er i tankens visuelle hukommelse. Sansene fanger opp ulike fornemmelser. Og kroppens hukommelse trigger gamle, vonde følelser i meg. Jeg kjenner lukten av frisk sommernatt og blir med ett livredd. Kroppen stivner, jeg forsvinner inn i et tåkelandskap.

Fordi en del av meg tror enda at sommerlukt betyr tap av kontroll over eget liv. “Nå er det over, Tuva. Det er ikke sikkert du overlever”.

JEG vet godt at en frisk sommernatt, nå, i 2012, ikke er farlig. JEG vet at jeg er trygg. Ofte kan jeg fortelle meg selv dette, og unngå at triggerne setter meg ut av spill. Men plutselig skjer det så fort. Jeg kan ikke slå av sansene mine, og noen ganger aktiverer de kroppen min så sterkt at jeg ikke rekker å bruke tankene mine til å roe de indre følelsesutbruddene.

Ubearbeidet traumeminne. Etter seks år plages jeg enda av voldtekten som skjedde en natt i begynnelsen av juni. Heldigvis er jeg ikke lenger så mye plaget av de minnene som hukommelsen har kontroll på. Historien som jeg alltid har husket. Alt som skjedde før jeg ble for redd.

Men de timene hvor det er mørkt, hva skjedde da? Hvor fælt var det, hva gjorde de mennene med meg? Vil jeg noen gang huske det, eller er det for sterkt for mitt sinn å se de øyeblikkene? Kan jeg aldri romme de minnene fullt og helt?

Jeg kan bli så veldig redd. Dødsredd. Kanskje hvis jeg husket, hvis jeg så akkurat hva som skjedde da dødsangsten slo inn, så kunne jeg kanskje fortelle meg selv at det ikke er det som skjer nå. At følelsen tilhører minnet, og ikke trenger å være så sterk lenger.

Tidligere år har mai og juni vært veldig vanskelige måneder for meg. Depresjon, selvskading, innleggelser. I år vil jeg unngå det. Men jeg kjenner at kreftene tappes, jeg tar dårlige valg og har begynt den gjenkjente tilbaketrekkingen. Skamfølelsen fanger meg og holder meg tilbake. Avtaler brytes, jeg vil ikke at noen skal se meg. Masken må på.

Jeg vet at det er nå jeg må gjøre endringer. For å ikke havne der jeg har havnet så mange ganger tidligere. Men det er vanskelig når jeg ikke har en klar oppfatning av hva jeg må gjøre. Bare en abstrakt tanke om at løsningen ligger et sted utenfor meg selv.

Jeg hører en Tuva som ønsker at jeg skal stole på de som står rundt meg. Ikke høre på den Tuvaen som er overbevist om at andres hjelp kan være farlig. Eller hun som tror at hun ikke er verdt andres omsorg og oppmerksomhet. Hun som bare ser på seg selv som en plasskrevende syter.
Jeg leter etter en vennlig stemme. Med styrke. Jeg vet at den er der. Men foreløpig er den er så fremmed at den sår mer tvil enn trygghet.

Foto: Instagram av genseren min. Lenge leve ironi.

17 kommentarer
av Tuva den mai 4, 2012  •  Permalink
Publisert i Angst, Bulimi, Depresjon, Dissosiativ lidelse, Motivasjon, PTSD, Relasjoner, Selvskading, Skam, Sorg, Spiseforstyrrelser, Traumerelatert, Voldtekt
Stikkord , , , , , , , , ,

Posted by Tuva on mai 4, 2012

http://tuven.me/2012/05/04/gammel-tid-er-her-igjen/

Tuvabo, flise-valg på badet :)

Badet i Tuvabo tar form, i dag falt det store flise-valget. Det blir stilrent, slik at jeg heller kan fiffe opp med utskiftbare elementer som håndkler i forskjellige farger, kurver, stearinlys etc, alt etter som sesongens mote og mine følelser. Vil dere se bilder? Det får dere enten dere vil eller ei. :)
Nå er det 19 dager til jeg flytter inn (i følge snekker’n).

VEGG:

GULV:

DUSJGULV:

(Beklager at prisen skriker ut i bildene, men tok disse bildene opprinnelig for å kunne vise dem i kassa..)

Ellers vil jeg takke for så fine kommentarer på forrige innlegg. Det var en tekst som falt inn i hodet mitt da jeg våknet en morgen av at jeg gråt av frykt. Jeg slet veldig med å komme til meg selv  og forstå at jeg var trygg og utenfor fare. Men heldigvis, etter snart to “semestere” med kurs på Modum Bad Oslo om hvordan takle traumesymptomer, så har jeg klart å få mer og mer kontroll over de nattlige gjenopplevelsene jeg har. Evnen til å kunne roe seg selv med ord som grunner og å bruke pusten som et anker er to fantastiske verktøy. Mer virkningsfullt enn jeg hadde trodd da de skjønne, dyktige terapeutene på Modum begynte å terpe på dette i høst.
(Herregud, jeg er så glad for det kurset!)
Å publisere en så personlig og sår tekst for meg var skummelt, derfor blir jeg utrolig rørt og takknemlig når jeg leser deres tilbakemelding. ♥

2 kommentarer
av Tuva den mai 2, 2012  •  Permalink
Publisert i Badet, Dissosiativ lidelse, Modum Bad Oslo, Motivasjon, PTSD, Terapi, Traumerelatert, Tuvabo, Voldtekt
Stikkord , , , , ,

Posted by Tuva on mai 2, 2012

http://tuven.me/2012/05/02/tuvabo-flise-valg-pa-badet/

God morgen, Tuva.

(Tekst for morgenen)

I dag står jeg opp og vet hvilken tid det er.
Den kjølige luften er dagen i dag.

Jeg står opp og trekker pusten.
Der gulvet treffer mine føtter
finner jeg bevis på at livet leves nå.

Jeg kler meg i klær
som varmer meg i nåtidens øyeblikk.
Øyeblikket er trygghetens ramme.

Jeg går ut og ser livet,
og beveger meg inn i det.
Oppreist, med et smil i hjertet.
Sansene beskytter meg med smertelindrende klarhet.

Hvert tre jeg ser gir meg ro.
Trofast asfalt og tunge stener gir meg styrke.
Himmelen er taket som forsikrer meg om trygghet.
Og luften jeg puster inn,
er et liv uten fare.
Det er det livet jeg lever her og nå.

-Tuva

Instagram: Tuva, 29/4/12

18 kommentarer
av Tuva den april 29, 2012  •  Permalink
Publisert i Dikt, Dissosiativ lidelse, Motivasjon, PTSD, Traumerelatert
Stikkord , , ,

Posted by Tuva on april 29, 2012

http://tuven.me/2012/04/29/god-morgen-tuva/

Her skal jeg finne ro.

Min leilighet. I dag fikk jeg nøkler.

Tuvabo.

Jeg er lykkelig. Nå skal ukene fremover brukes til å pusse opp. Hvert rom skal være slik jeg trenger at det skal være. Trygt og godt. Ingen triggende elementer.

Men jeg kan ikke skyve tanken helt vekk.
Den brutale tanken om at noe av grunnen til at jeg kunne kjøpe denne leiligheten er fordi at jeg ble voldtatt.
Fordi noen gjorde meg vondt.
Fordi jeg vant rettssakene.
Fordi jeg fikk erstatning.

Jeg har skrevet om det før. Voldtektspenger. (Les her.)
Det er vanskelig å godta disse pengene, for følelsene skriker at det er feil. Penger plastrer såret som fornuften ser. Men følelsen av verdiløshet, den kan ingen penger i verden fjerne. Den er erfart, den har oppstått og minnet forsvinner ikke. Det avtar ikke i intensitet.

Men hvordan jeg velger å takle det, det kan endres. Det har endret seg. For selv om jeg følte meg fullstendig verdiløs den juninatten i 2006, så har jeg erfart tusenvis av øyeblikk i ettertid hvor min verdi har vært høy. Skyhøy. Like høy som jeg er. Like høy som du er. Og jeg velger å huske disse verdifulle øyeblikkene. Det er de som jeg ønsker at en dag skal definere meg fullt og helt.

Hvis jeg bare kan fokusere. På her og nå. Da kan jeg så vidt føle at jeg fortjener. Og jeg kan si at jeg er lykkelig.
Hold that thought.

21 kommentarer
av Tuva den april 20, 2012  •  Permalink
Publisert i Erstatning, Modum Bad Oslo, Motivasjon, Psykiske lidelser, PTSD, Traumerelatert, Tuvabo, Voldtekt
Stikkord , , , , , , , ,

Posted by Tuva on april 20, 2012

http://tuven.me/2012/04/20/her-skal-jeg-finne-ro/

Ensomhet er kjedsomhet.

I blant er det så dørgende kjedelig å ha psykiske problemer. På dager hvor alle skulle, burde, kunne blir erstattet med orker ikke, gidder ikke, vil ikke.
Og jeg forsvinner.
Opp i overflaten, nummen og følelsesløs. Leser, ser og hører, men enser ikke. Timene går, før jeg plutselig er her igjen, og kjenner på en tristhet. En ensomhet. Tanker som jeg burde ikke sitte her, jeg skulle heller ha møtt noen, jeg kunne gjort denne dagen annerledes spinner i en ustanselig indre dialog.

Her sitter jeg nå. Selvkritikkeren vil ikke stoppe, jeg er for sliten til å sensurere.

Likevel gir jeg meg selv en sjanse. Jeg tar en dusj og skyller vekk dagens ugjerninger. Jeg starter dagen på nytt, klokken er jo bare 17:30.

Ut av døren, et skifte. Rak i ryggen, et smil om munnen, klar for å møte en venn.
Og en god klem.

15 kommentarer
av Tuva den april 19, 2012  •  Permalink
Publisert i Bulimi, Depresjon, Dissosiativ lidelse, Psykiske lidelser, Skam, Spiseforstyrrelser, Traumerelatert
Stikkord , , , , ,

Posted by Tuva on april 19, 2012

http://tuven.me/2012/04/19/ensomhet-er-kjedelig/

« Eldre innlegg