• IMG_5713
  • Hei, hilse pent, jeg heter Tuva.

    Velkommen til min publiseringsarena!
    Her finner du alt fra personlige blogginnlegg til samfunnskommentarer og andre tekster av journalistisk karakter. Jeg deler av mine gode og vonde erfaringer.
    Før skrev jeg skrev jeg fordi jeg syntes at det var vanskelig å snakke.
    Nå skriver jeg fordi jeg elsker det. Jeg tør i dag å snakke, og det er takket være at jeg startet å skrive.
    Jeg skriver fordi jeg ønsker å hjelpe andre der ute, som kan relatere seg til meg og som trenger en å gå ved siden av, en å følge ryggen til eller en å lede an.
    Jeg skriver for å vise verden at det er ikke farlig å blottlegge de tabubelagte temaene.
    Det er ikke farlig å vise sin skam. Å holde på hemmelighetene- det er det som er farlig.

    Følg meg på min vei ut av et liv med mye psykisk smerte og inn i drømmejobben - jeg vil leve av å ytre meg i journalistikkens verden.

    COPYRIGHT på tekst og bilder. Så spør meg hvis du vil bruke noe av mitt materiale.
    Svaret er ofte ja! :)

  • Kontakt:

  • Instagram

    Dr. @hun_cess forhørte seg med Dr. Google, vin i øret for å få ut vann er hans second opinion! Nå trenger vi en tredje, jeg hører ingenting!!
  • bloglovin
  • Kategorier

  • Mest sette innlegg

  • mai 2015
    M T O T F L S
    « apr    
     123
    45678910
    11121314151617
    18192021222324
    25262728293031

Ja, jeg ville anmeldt igjen

Jeg anmeldte voldtekt, jeg. Og det gikk bra til slutt. 

Aftenposten har i A-magasinet spurt forskere, advokater, helsepersonell og andre fagfolk, samt voldtektsutsatte og pårørende om det er noen vits å anmelde voldtekt. Når man leser deres svar står det NEI ganske tydelig både på og mellom linjene. Det nytter ikke å anmelde. Du blir mer skadet. Du kommer deg ikke videre. Du blir retraumatisert.

Ja, dessverre. De har helt rett i mange av tilfellene. Men det fins eksempler på at det likevel går bra.

Jeg har blitt voldtatt to ganger. Da jeg var 16 år gammel, på danskebåten, etter at jeg ble full og sovnet i feil seng, i feil lugar. Da anmeldte jeg ikke.

Andre gangen var jeg 22 år gammel. Da ble jeg utsatt for en overfallsvoldtekt, og det var to gjerningsmenn. Ikke igjen, tenkte jeg, og anmeldte. Saken ble henlagt, men etter tre år ble den ene gjerningsmannen tatt for et annet lovbrudd. DNA-reformen hadde da tredd i kraft, og han måtte avgi DNA-test. I DNA-registeret fant politiet treff, et treff på en voldtektssak. Min anmeldelse.

Det betydde ny runde med etterforskning. Ny runde med avhør. Ny runde med venting. Retraumatisering, frykt, smerte. Alt kom tilbake. Helt jævlig er de ordene som beskriver den tiden best.

Og så kom rettssakene. Først i tingretten, der han ble dømt. Han anket, og saken kom opp i lagmannsretten. Å vitne i en rettssal foran en hel haug med fremmede mennesker, om veldig intime og vanskelig detaljer, var grusomt. I første rettssak klarte jeg det ikke, og det ble lest opp fra politiets avhør av meg. Andre rettssak hadde jeg fått beskjed fra advokaten min om at jeg måte fortelle. Hvis ikke ville hele bevisbyrden jeg bar på bli strøket. Og sjansen for frifinnelse ville blitt stor. Så jeg prøvde å forberede meg på å vitne. Men det var ikke lett. Det var så vanskelig at jeg med alvor vurderte å ta livet mitt for å slippe. Hadde det ikke vært for venner, familie og et godt behandlerapparat rundt meg, samt en indre uoppdaget styrke, så ville jeg ikke klart det. Merk det siste. Jeg var sterkere enn jeg hadde trodd.

Det var så vanskelig at jeg med alvor vurderte å ta livet mitt for å slippe.

Han ble igjen dømt. Til fem år og seks måneder bak lås og slå. Det var bra, fordi jeg hadde utført min borgerplikt. Jeg hadde gjort det jeg kunne for å stoppe overgriperen. Dessverre ikke overgriperne. For de var jo to. Kompisen hans, som var den mest brutale av dem, ble aldri tatt. Han går fremdeles ustraffet rundt. Jeg har det ikke greit med det. Han terroriserer drømmene mine. Ikke så ofte som før, men han dukker opp fra tid til annen.

Men tilbake til denne indre styrken jeg oppdaget. Den blir undervurdert når mediene og andre snakker om voldtekt. Ingen spør den utsatte om hvordan han/hun klarer seg i prosessen, fokuset er alltid på hvordan han/hun ikke klarer seg. Jeg kan selvfølgelig ikke snakke for andre enn meg selv, men jeg tror ikke at jeg er helt unik på dette området som handler om å ha en indre toleranse for smerte og evne til å støtte seg på egen styrke. Det som handler om å ha et overlevelsesinstinkt. Et instinkt som får deg igjennom krisesituasjoner. Som du først oppdager og kjenner på når du enten står midt oppi det jævlige, eller i ettertid når du ser tilbake. Hos meg tok instinktet over, og jeg klarte meg. Som i den populære sammenligningen med en løvetann, så overlevde jeg og vokste i svært vanskelige vekstforhold.

I dag har jeg kommet meg videre. Og det er ikke fordi en person ble dømt og ikke fordi politiet gjorde jobben sin eller ei. Nei, det er fordi jeg valgte å stå opp for meg selv, og fordi jeg hadde en styrke til å gjøre det. Jeg visste ikke hvordan det skulle gå, jeg hadde ingen garantier, og mediene og andre skremte meg fra å anmelde. Heldigvis hørte jeg ikke på noen, jeg bare tok en beslutning basert på den uretten jeg følte inn i meg. Den var ikke tydelig og klar, men det var den som svarte ja, da legen på A-hus som tok i mot meg etter overfallsvoldtekten, spurte om jeg ville anmelde.

Voldtekt er forjævlig og det blir aldri enkelt.

Voldtekt er forjævlig og det blir aldri enkelt. Det er vondt uansett anmeldelse eller ei. Det eneste som kan få deg videre er din tro på deg selv. Men du kan og bør få god hjelp fra andre. Jobben blir mye enklere for deg om de rundt deg støtter deg. Og om samfunnet støtter deg. Derfor må denne fellesdugnaden mot voldtekt fortsette.

Og selv om jeg levde i et helvete da jeg tok avgjørelsen om å anmelde, og det helvete varte i fire lange år, så er jeg ikke i tvil:

Jeg ville anmeldt igjen. For jeg vet at jeg alltid klarer meg. Jeg tror på meg selv, og ikke på overgriperne.

Hei, gutt! Ikke bli en voldtektsmann

Ny statistikk fra Kripos med tall fra 2014 viser at nesten halvparten av alle anmeldte voldtekter er festrelaterte voldtekter. Flertallet av både overgriper og av de utsatte er i alderen 15-25 år.

Så, kjære gutter!
Nå må dere gi dere! Slutt å presse tissen deres inn i jenter, uten å spørre først! Er jenta full eller ligger hun og sover, så er svaret ALLTID nei. Hun klarer kanskje ikke si det selv, men hennes tilstand taler for seg. NEI, du kan ikke ha sex med en halvt bevisstløs jente. Det er ikke greit!

Kanskje er hun ikke så full, bare beruset. Kanskje liker hun deg, kanskje kjenner dere hverandre fra skolen eller jobben, kanskje har hun tidligere gitt deg signaler om at hun er interessert i deg. Likevel, det betyr ikke at det første hun har lyst til når hun møter deg på vors, fest, byen eller nach er å ligge med deg. Kanskje vil hun det etterhvert, men da først etter at dere har blitt kjent, vært på date og blitt kjærester. Noen ønsker kanskje til og med å vente til dere er gift.

Dette må du finne ut av. Og måten å gjøre det på *trommevirvel*, det er å spørre henne. Du MÅ spørre! Selv om dere allerede har råklina på dansegulvet og utvekslet slim i timesvis den kvelden. Før du begynner å fikle med blusa hennes og åpne buksesmekken din, så må du forhøre deg.

«Vil du ha sex med meg?» Sleng gjerne på: «Det er helt greit om du ikke vil, vi kan vente til vi blir bedre kjent. Jeg liker deg, og jeg vil gjerne vi begge skal føle oss trygge, før vi deler en så intim opplevelse som det er å ligge med hverandre.»

Situasjon 1:

Jenta svarer nei. Klart og tydelig. Da skal du vite at et nei er et nei. Det er ikke noe vits i å mase eller prøve og overtale. Det kan bare føre til at du presser henne til å gjøre noe hun egentlig ikke vil. Og det, det er ikke greit. Det vil påføre jenta skam, hun vil føle anger, og hun vil muligens hate seg selv bittelitt dagen derpå. Vil du henne så vondt?

Enhver som har opplevd fylleangst kombinert med å føle seg verdiløs, vet at det er smerte. Alt du ønsker er at det skal komme en ny dag, så du kan få avstand fra opplevelsen og glemme det hele.

Det som er så synd, er at det ikke går å slette den ufrivillige sexen fra hukommelsen. Små, usynlige prikker av vonde minner setter seg på selvtillitsbladet, og fører til at jenta lettere lar seg krenke i fremtiden. Om hun da allerede lever et liv, der de gode tilbakemeldingene ikke kommer altfor ofte, så kan det bli en nedadgående spiral. I verste tilfelle fører denne spiralen til store psykiske problemer. Spiseproblemer, selvskading, depresjon, angst og selvmordstanker er tenkelige konsekvenser som du kan igangsette hos jenta.

Vil du henne virkelig så vondt? Bare for at du skal få tilfredstilt din halvslappe, usexye penis denne natta. Tenk deg om, bruk noe annet en reptilhjernen din. Jeg vet du er full, men det skal finnes et snev av refleksjon inni der. Du har et valg. Du kan velge å vise respekt for det andre mennesket. Den unge jenta som ligger der og IKKE vil ligge med deg.

Situasjon 2:

Jenta svarer ikke. Hun gir deg utydelige signaler, hun fortsetter klininga, men kroppen hennes vrir seg litt unna. Jeg tipper at hun ikke tør å si nei. Hun er redd for at du skal hate henne, miste interessen og hånliggjøre henne. Kanskje frykter hun at du skal snakke nedsettende om henne i vennegjengen, at hun vil bli upopulær og på den måten få en knekk i selvtilliten. Da er det din oppgave å stoppe opp.

Igjen, unngå at reptilhjernen din får overta og la tvilen komme jenta til gode. Si: «Jeg tror det er best at vi venter med å ha sex, selv om jeg gjerne vil. Du er så fin, og jeg tenker at dette kan bli veldig godt for oss begge om vi venter til vi er edru og har mulighet til å tenke gjennom hva vi vil gjøre med hverandre.»

Dette vil gi mange bonuspoeng. Jenta som allerede hadde sett deg ut, vil bare like deg enda bedre. Hun vil føle seg verdifull og sett, og deres fremtidige ligg vil ha stort potensial. Det kan bli noe ganske annet enn fyllaånde og tung kropp som dunker på usikker, småredd jentekropp.

Så, kjære gutt i alder 15-25 år som vil ligge med den søte, småfulle jevngamle jenta på festen.
Ikke bli en del av voldtektsstatistikken! Være respektfull mot de rundt deg og gjør kloke valg.

Hilsen en som jobber med å få hans prikker fjernet fra selvtillitsbladet

Stopp Listhaugs og Hornes angrep på kvinnedagen

Sylvi Listhaug (Frp) fører sin egen kvinnekamp disse dager. Med seg på laget har hun sin ministerkollega og partifelle Solveig Horne. Med sine mangler på radikale, røde følelser føler de to seg utenfor. Norges kvinnetog er ikke for dem. At de ikke vil stoppe regjeringens angrep på kvinners rettigheter, er kanskje unødvendig å kommentere, men som to av landets topp-politikere, så bør de tenke på hvilket signal de sender ut.

Svelg paraplyen
Markering av kvinnedagen i Norge feirer 100 år med tradisjon dette året. Kvinnedagen og 8. mars-toget har for ganske mange kvinner som har kjent diskriminering, undertrykkelse, selvforakt og ikke minst vold på kroppen, betydd alt. Det at noen kvinner går i tog, at noen kvinner hever stemmen sin, at noen kvinner skaper rom for alle de som ikke tør å bryte seg fram, det betyr alt. Derfor bør kvinner i regjering svelge en paraply, eventuelt se forbi den og heller støtte opp om de som våger å kjempe.

Inkluderingsministeren føler seg ekskludert. Hennes tanker har ikke blitt hørt. Hun savner kampen mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Men hennes parti hadde full anledning tidligere i år til å sende inn sine paroleforslag til 8. mars-komitéen. Hun kunne bidratt, i stedet kritiserer hun og Listhaug alle de feministene som i år vil møte opp foran Stortinget den 8. mars, og vise sin solidaritet og kampvilje for de kvinnesakene som er i ubalanse. Og hvem har sagt at de etterlyste temaene ikke er med i år? Parolene «Stopp vold mot kvinner» og «Fredspolitikk er kvinnepolitikk» favner da bredt om kvinner som tvinges til å gifte seg og jenter som utsettes for omskjæring.

Angrep er det best forsvar?

Vel, kanskje er det sånn innad i politikken. Kanskje er det sjargongen, som politikerne må bruke mot hverandre for å kunne nå fram med sine poenger. Men slik fungere det ikke ellers i livet. Det er en veldig dårlig strategi om du vil ha en god diskusjon og dialog på «bakkenivå». God kommunikasjon handler om å lytte til hverandre, komme med synspunkter, vise forståelse og utveksle smil og tårer. Det handler ikke om å kalle en stor gruppe mennesker her i landet for egoister i en av landets største nettaviser, når de kjemper for hva de mener er viktig.

Voldtekt og spiseforstyrrelser

Det handler om å vise solidaritet med grasrotkvinnene og hverdagskvinnene i Norge. Ikke alle kan sitte i regjering og dele ut millioner av kroner til bistand til kvinner som undertrykkes rundt i verden. Noen av oss må passe på at vi feier for egen dør. Passe på at hverdagen går rundt med de utfordringene som den byr på. Vi skal jobbe, studere, ivareta hverandre, ivareta oss selv, passe på at barna våre vokser opp i et trygt og stabilt miljø. For noen er det mer enn nok. Når én av ti kvinner har blitt utsatt for voldtekt her i landet så er det et klart signal om at mange menn i samfunnet vårt har holdninger og tanker om kvinner som handler om alt annet enn likestilling. Så hva er det Horne og Listhaug driver med? Deler ut skyld- og skamfølelse fordi vi er egoistiske og opptatt av små temaer. Som for eksempel kampen mot spiseforstyrrelser, her under den «lille» parolen «Stopp skjønnhetstyranniet – merk retusjert reklame». 230.000 mennesker her i landet strever med spiseforstyrrelser. Årsakene er mange, men noe som peker seg ut som en fellesnevner er at skamfølelsen er enorm. Følelsen av å ikke strekke til, ikke være god nok, ikke mestre, ikke være like mye verdt som alle andre, den gir grobunn for spiseforstyrret selvutsletting.

Brøling foran moskéen

Listhaug ønsker seg flere radikale rampestreker. I sin kronikk i vg etterspør hun bh-brenning og brøling mot moskéer og muslimske miljøer. Det høres jo ut som et godt forlag. Litt brøling fra provoserte feminister vil nok gjøre at likestillingsbudkapet når fram til de fundamentalistiske muslimske miljøene. De miljøene med islamister som hemmer kvinners ytringsfrihet med diskriminerende handlinger. Å endre de holdningene og handlingene krever nok noe annet enn brøling. Hva om vi heller viser at her i Norge, kan kvinner stå frem og vise at vi kjemper for våre egne rettigheter? At vi tør det, at vi kan det og at vår regjeringen støtter oss i det.

Gjennomsyret av voldtektsskam

Dette innlegget ble republisert på NRK Ytring, 16.12.2014.

NRK har denne helgen satt voldtekt høyere opp på agendaen. I serien Her svikter Norge presenteres statistikk om voldtekt, blant annet fra en rapport som Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress kom med tidligere i år og fra Voldtektsutvalgets utredning, NOU 2008:4.

29 % av kvinner som blir voldtatt forteller ikke om voldtekten til noen. 

nrk.no og nkvts.no

Det er sjokkerende lesning. Men jeg er ikke overrasket. Jeg forstår at så mange holder voldtekten de har vært utsatt for hemmelig. Jeg forstår at de ikke anmelder. Jeg forstår at de skammer seg. Jeg gjør det selv.

Dritafull på danskebåten

Det kriges inn i meg. Skal jeg fortelle om den andre voldtekten? Den som skjedde da jeg var 16 år gammel, drita full og på danskebåten? Den som jeg innerste inne i mitt meste skamfulle hjørne tenker at egentlig var min skyld.

Ja, jeg tror det er på tide. Jeg tror det er på tide at jeg sier til den 16 år gamle jenta i meg, at hun kan bevege seg ut av skammekroken. Snu seg rundt og se at hun fortjener å være i verden. At jeg, nå, 15 år senere, forteller henne at mannen som hadde sex med henne, mens hun sov, han hadde ingen rett til å gjøre det.

Det var en voldtekt. Selv om du hadde danset med han. Selv om du til og med klina med han på dansegulvet den kvelden. Det var en voldtekt. Selv om du hadde drukket det meste av alkoholholdig drikke du kom over den kvelden. Selv om du lot deg bli båret over skulderen hans, inn i hans lugar, uten å gjøre motstand. Det var en voldtekt. Selv om du ikke orket å gå derifra, men heller sovnet i toppkøya hos han, mens han gikk på nach til naboen. Selv om du våknet av at han lå oppå deg og stønnet, og du ikke klarte å si nei høyt og tydelig. Det var en voldtekt. Selv om han grep fast i armen din i det du skulle løpe ut, og konstanterte: — Dette ville du.

Ja, det var en voldtekt. Og nei, det ville du ikke.

– Det var fordi du flørta

Jeg er voksen nå. Jeg kan se tilbake, og tenke på hvordan det ville vært. Hvis jeg hadde latt meg overtale til å anmelde. Jeg kan undre meg over om skammen ville vært like sterk. Like hemmende. Ville behovet for å gi meg selv små forvissinger om at jo, Tuva, det var din manglende dømmekraft som gjorde at du ble voldtatt, skapt mindre tankekjør:

Det var signalene du sendte ut, det var din oppførsel som gav han et inntrykk av at du ville ligge med han den natta. Det var fordi du flørta. Som bare en syndens 16-åring kan. Det var din skyld.

Jeg ville aldri anmelde. Selv om jeg faktisk en uke senere var på legevakten i Oslo, på overgrepsmottaket, og ble undersøkt. Jeg ble tatt bilder av. Kroppen min hadde noen merker fra rømningsforsøkene, fra de gangene jeg prøvde å rulle meg ut av køya hans, hver gang han måtte ta en liten pause fra tørrknullingen. Fordi han måtte holde på så lenge. Potensen var sikkert ikke på topp den natta, og han svettet jo forferdelig mye, så det var nok ganske utmattende. Da var det greit å stoppe opp i blant, og få igjen pusten.
Men til slutt måtte han gi tapt, jeg klarte å rulle meg ut, men traff underkøya og gulvet ganske hardt. Og mens jeg rasket sammen bukse, sko og veske, rakk han å ta tak i meg. Hardt holdt han i armen min, men da gjorde jeg motstand og han lot meg gå. Med den visshet om at han hadde lagt sin skyld over på meg. Sin skam. Sin skam over å ha voldtatt en sovende 16-åring.

Jeg var altså på overgrepsmottaket i Oslo. Fordi noen tok meg med dit. Jeg hadde vært på korpstur, den natta det skjedde. Jeg hadde kommet til lugaren min, som jeg delte med tre venninner, gråtende. Hulkende og livredd. Og jeg ble tatt imot. Ivaretatt. Noe av det som hadde skjedd, fikk jeg stotret frem. De voksne på turen fikk vite. Hele resten av Danmarksturen var jeg omringet av mennesker som brydde seg. Som ikke ville slutte å bry seg, selv om jeg helst ville være i fred. Være alene, i skammekroken min. Likevel gjorde jeg som de sa. Jeg ble med til legevakten, da vi kom hjem fra turen. Lot de nødvendige undersøkelsene bli foretatt. Men, da legen spurte om jeg ville anmelde, da frøs jeg til. Da var det nok. Det turte jeg ikke!

Sliten av skammen

For hva ville han si? Hvis politiet fant ham, og sa at jeg hadde sagt at han hadde voldtatt meg? Ville han nekte? Ville han gjøre meg til latter? Ville han få hele verden imot meg? Hva hvis alle ville se på meg som en løgner? Som en oppmerksomhetssyk jenta, som manipulerte alle rundt seg?
Nei, det kunne jeg ikke risikere. Dessuten var jeg sliten. Sliten av skammen. Sliten av å tenke på den natta, sliten av å gjennoppleve lukten av hans billige parfyme og hans svette som traff meg i munnen. Jeg ville glemme. Jeg ville gjemme meg. Jeg orket ikke mer av andres sympatiske blikk. Det var så vondt å være et offer. Jeg hadde fått nok.

Fire av ti voldtektsanmeldelser i 2012 gjaldt festrelatert voldtekt. 

nrk.no og kripos
Gjennomsyret av skam

Når NRK nå kommer med denne fremleggingen, så applauderer jeg. Det er så viktig at rikskringkastingen retter søkelyset mot samfunnsproblemet voldtekt. Altfor få tør å anmelde. Altfor mange er redde for hvordan de vil bli tatt imot, både hos politiet og på overgrepsmottaket.  Voldtektsofre er gjennomsyret av skam. Det må endre seg. For å skamme seg kan være verre enn voldtekten selv. Skam er en indre torturmekansime. Som sakte bryter deg ned. Som til slutt vil drepe all selvtillit, om du ikke får bearbeidet den. Utfallet kan være fatalt. Selvmordstanker er ikke uvanlig hos de som har vært utsatt for en voldtekt.

Helseminister Bent Høie (H) og justisminister Anders Anundsen (Frp) må gjøre mer. Lovnadene og bevilgningene strekker ikke til. Når politiets første fokus er om saken kan henlegges, og når overgrepsmottakene sliter med å holde virksomheten i gang, så er det noe som bør gi politikerne våkennetter. I sympati med alle de kvinnene som ligger hjemme i sin egen seng og vrir seg i mareritt-tåken fra vonde gjennopplevinger i drømmeland.

Det hjelper å si i fra

Nå har jeg fortalt, nå vil min indre 16-åring skamme seg mindre. Hun har fått en tydelig beskjed fra meg. Det var ikke din skyld. Du ville ikke ha sex med den mannen.

Tidligere har jeg stått fram med en annen voldtekt, en overfalls-gruppevoldtekt. Den var annerledes, den var mer tydelig i sitt språk. Og den skjedde da var jeg eldre, da jeg visste mer. Visste at jeg måtte anmelde. At jeg måtte sørge for at jeg hadde gjort det jeg kunne, for å stoppe at flere skulle bli utsatt for brutale voldshandlinger fra farlige menn. Det var viktig, og det var det rette å gjøre. Jeg skammet meg like mye den gangen, men den skammen er betydelig minsket nå. Fordi jeg anmeldte, fordi jeg ba om hjelp. Fordi jeg måtte gjennom avhør og vitneforklaringer hos politiet og i retten. Det var forferdelig da det sto på, men det er bedre nå. Jeg har ikke glemt, jeg har fremdeles flashbacks, men frykten går raskere over. Jeg vet at jeg kan snakke om det hvis det blir ille. Det vil hjelp, angsten vil gå ned.

Det var ikke fordi han ble dømt, det var ikke dommen i seg selv som lettet på trykket. Selvfølgelig hjalp det, jeg følte meg 100 % trodd og hørt. Det var viktig. Men, det var bare én av dem som utførte voldtekten som ble dømt. Den andre mannen, den verste av dem, han ble aldri tatt. Det plager meg enda, men bare fordi han går fri. Ikke fordi jeg skammer meg. Og det er skammen som er verst. Det er den som er tyngst å bære. Derfor er det viktig å anmelde:

Si i fra at det som skjedde med deg ikke er greit. Da får du tilbake noe av verdigheten. Det kan du bygge videre på. Det er min erfaring.

Her kan du få hjelp:

Kaldt

Plutselig ble det stille. Helt stille. Tomt. Jeg hadde ingenting mer å gi. Det var ingenting mer å hente. Jeg levde i en grenseløs tomhet.

Og så kom du. I blikket ditt så jeg kraften som var forsvunnet fra meg. Igjen hadde du stjålet. Jeg kjente at huden min ble iskald. Hele kroppen min absorberte kulden som du var omringet av. Det trigget et øyeblikk av fortiden min som trengte seg inn i tårekanalene mine. Det så du, og grep muligheten. Muligheten til å snike deg inn sammen med det vonde øyeblikket. Tårene som rant nedover kinnet mitt frøs til is.

Og der var du. På plass. Inni meg. Med min kraft. Aldri før hadde jeg følt meg så kraftløs. Jeg var fanget, og du hadde kontrollen. Jeg ba deg pent om å gjøre meg usynlig. Jeg ville ikke at noen skulle se meg slik. Ingen ville merke forskjell, lovet du.

Dagene gikk. Jeg ble vant til å fryse. Jeg begynte til og med å nyte det. Hvordan kunne noe som egentlig gjorde så vondt, gi meg ro. Jeg stilte ikke spørsmålet. Bare aksepterte at det var sånn. Jeg orket ikke å undre meg, og det var ikke noe nytt. Denne kulden. Jeg hadde vært kald før.

Men det var annerledes denne gangen. Vi snakket sammen. Hvisket. Lydløst og diskré. Jeg var lydig og lyttet til deg. Det gjorde deg medgjørlig, og du gav meg en sjanse til å ønske meg noe. Jeg fikk bestemme hvor vi skulle. Men hvordan vi gikk, hvordan vi nærmet oss målet, det var etter dine premisser. Udiskutabelt. Du hadde kreftene, du skulle ha det på din måte.

Jeg begynte å bli sliten. Klarte ikke å følge ditt tempo.  Det tålte du ikke. Jeg ble kaldere. Ønsket om å nå målet mitt ble uthvisket. Huden min hadde fått et blålig preg. Det lille samarbeidet mellom oss opphørte. Og jeg brydde meg ikke. Jeg kjente ikke kroppen min lenger. Tankene mine blandet seg med dine. Jeg klarte ikke å skille. Dine ord kom ut av min munn, og jeg sa de som om det skulle vært mine egne.

Jeg lurte på om andre merket det. Jeg prøvde å tolke andres blikk. Kanskje kunne de hjelpe meg å sortere. Kanskje kunne jeg se hva som var galt med meg. Når mine ord reflekterte tilbake til meg fra andres øyne. Jeg kunne jo erindre at noe var feil. Kulden hadde satt dype spor i hukommelsen, den var ikke borte selv om kroppen var helt nummen. Og jeg visste at kulde ikke var godt. Jeg måtte finne varmen. Jeg måtte få tilbake følelsen. Selv om jeg visste at det ville bety smerte. Sterk smerte.

Et varmt blikk var det jeg trengte. Et varmt blikk kunne gjøre deg mindre. Kraften ville skli ut av ditt iskalde grep, og inn i mine hender. Slik måtte det bli. Jeg måtte finne et varmt blikk. Med ett øynet jeg et håp. Jeg begynte å treffe andres blikk så ofte jeg kunne. Det var skummelt. Jeg var redd. Men snart ville jeg bli varm igjen.

Og når det skjer. Når jeg blir varm.

Da er det min tur til å gripe muligheten. Da skal du ut. Frosten skal smelte, tårene skal renne.

Nedover kinnet mitt, sammen med deg.

IMG_5871

De sier det ikke nytter

I går kunne man lese i Aftenposten at 19 av 20 voldtektsanmeldelser har endt uten fellende dom. I dag er overskriften at Juryen frifinner i hver tredje voldtektssak. At mediene kommer med slike oppsiktsvekkende overskrifter er i utgangspunktet bra. Det skaper en debatt og gir voldtektsproblemet oppmerksomhet. Voldtekt er noe av det mest skremmende og truende et menneske kan bli utsatt for, så vi vil aldri slutte å engasjere oss eller lese om tematikken.

Men hvor mye bidrar medienes kritiske og antakelig realistiske vinkling av dette samfunnsproblemet til at vi får en større nedgang i voldtektsstatistikken? Både når det gjelder antall voldtekter som skjer, hvor mange som anmelder og hvor mange saker som oppklares og fører til en dom?

Jeg er usikker. Media har makt. Media kan legge press på politiet, politikerne og borgerne. Det er en udiskutabel effekt som media har. Og den er viktig, jeg skal aldri undergrave den.
Men jeg stiller likevel spørsmålet om hvilke ulemper det har. Kan medienes tabloide overskrifter føre til en opprettholdelse av den skremmende statistikken?
Vi vet at det er altfor få voldtektsutsatte som anmelder. Det er et stort problem. Vi vet også at det er mange som venter lenge etter overgrepet med å anmelde. Vi vet at saker henlegges på grunn av bevisets stilling.

Hvorfor er det så mange som nøler med å anmelde? Som venter med å oppsøke hjelp? Som da resulterer i at de fysiske bevisene forsvinner og gjør at sporsikring ikke er mulig.
Det opplagte, innøvde svaret er at de utsatte ikke tør. De skammer seg og de føler skyld. Det egentlige svaret her er den underliggende følelsen, den som kamuflerer skyld og skam. Den følelsen er frykt. En voldsom angst for å ikke bli trodd, for å bli enda mer utsatt og føle seg enda mer tråkket på. Det krever mye mot å anmelde. Du må stå i mot alle de automatiske tankene dine, som hele tiden roper at du skal skamme deg og holde voldtekten hemmelig. Å oppsøke hjelp på et overgrepsmottak eller hos politiet er som å kjøre bilen fra baksetet, hvorfra du må overtale en sjåfør som aldri har kjørt bil før til å tråkke på gassen og følge dine instruksjoner. En sjåfør som er mer eller mindre ambivalent og litt panikkslagen.

Det er altså veldig vanskelig for utsatte å anmelde. Derfor må vi hjelpe. Og det er det mange som gjør. Vi har organisasjoner som DIXI, vi har et godt hjelpeapparat i helsesektoren, vi har kripos som jobber hardt og tar voldtekt i aller høyeste grad på alvor og vi har mange enkeltpersoner både i politikken og i samfunnet ellers som kjemper for å få bukt med den dårlige statistikken. Medienes makt hjelper som nevnt også med presset de pålegger samfunnet.

Men gjør mediene oss en bjørnetjeneste? Overskriftene som jeg innledet med er store. Og de er skremmende. Og de gir en ganske tydelig beskjed til de som har vært utsatt for voldtekt:
DET NYTTER IKKE.

Vi må fortsette å oppfordre til å anmelde voldtekt. Det hjelper. Det gir politiet mulighet til å ta disse stygge menneskene som utfører slike sjelsdrepende handlinger. Dessuten kan jeg av erfaring si at i lengden er det godt å ha sagt ifra. Nå er det 7 år siden jeg ble utsatt, og i dag er jeg ikke lenger hjemsøkt av voldtekten. Riktignok endte min sak med fellende dom. Men saken ble først henlagt. Det jeg erfarte var at det aller viktigste var å få fortalt min historie. At politiet tok meg på alvor. At jeg viste meg selv rettferdighet og sa at det som hadde hendt ikke var greit.

Til dere som har blitt voldtatt vil jeg gi denne tydelige beskjeden:
DET NYTTER Å ANMELDE VOLDTEKT.

Og til media, kan vi kan vie litt mer oppmerksomhet til de tilfellene hvor den utsatte anmeldte, hvor rettferdigheten seiret og overgriper fikk sin straff?

Bittelitt voldtatt, litt voldtatt, normalt voldtatt eller veldig voldtatt?

Siden han bare voldtok meg litt så kan vi dele skylden 50/50.

Jeg har fulgt med på psykiater Synnøve Bratlies uttalelser de siste dagene. Beskjeden hun gir er nok ikke den hun ønsker. Håper jeg. «…verdigheten kan vinnes tilbake ved å kunne ta delansvar for hendelser der det faktisk foreligger delansvar.» Dette er noe av det hun sier i Aftenposten, 24/4.
Jeg skal legge godviljen til og prøve å forstå hva hun egentlig mener. På fagspråket kalles det å mentalisere. Det vil si å tenke om en selv og andre utifra ulike perspektiver og ikke låse seg i det ene som man ofte får når man blir sterkt følelsesmessig aktivert.
Jeg vil forstå hva hun mener både igjennom mine «voldtektsofferøyne» og igjennom hennes godintensjonale øyne. For jeg tror hun mener godt.

Men først og fremst. Det viktigste. DET ER ALDRI DEN UTSATTES SKYLD. Om hun så sover kliss naken i mannens seng. Han bruker sin penis og putter den med vilje inn i hennes åpninger. HAN gjør det. HAN har skyld. Hun har ikke bedt om det.

Så hva mener Bratlie? At det er i situasjonen før den ufrivillige sexen skjer hvor det foreligger et delansvar? Fordi kvinnen drakk seg full, fordi hun flørtet, fordi hun kanskje til og med klina med fyren? Disse handlingene i seg selv har ingenting med den voldtekten som på et senere tidspunkt finner sted. Riktignok klarte hun ikke å lese de subtile meldingene som jeg tror at en mann som er i stand til å voldta sender ut. Det ligger på henne. Men er det en evne hun skal ha? Skal hun snuse etter godt kamuflerte voldtektsmenn når hun danser på byen eller ikledd russedressen? Det er visse menn som har visse holdninger som gjør at man skal holde seg unna dem. Jeg har ekstreme følere på disse mennene. Men det er på grunn av min historie og mine erfaringer at jeg har denne evnen. Helst skulle jeg vært foruten den evnen. Foruten de erfaringene.

Alle har altså ikke en alarm så går av når en voldtektsmann kommer inn i rommet. Mange jenter liker livet. De liker fyll og fest. De liker flørting og de liker å bli begjæret. Og i Norge tror man det beste om folk. Helt til det motsatte er bevist. Det liker vi ihvertfall å tro?

Noe av det Bratlie mener er kanskje det at først når man klarer å stå opp for seg selv og akseptere sannheten sin, så er det mulig å vinne verdigheten tilbake.
Isåfall er jeg enig i det. Jeg skal forklare hva jeg mener med meg selv som eksempel:

Da jeg en juninatt i 2006 ble utsatt for en overfallsvoldtekt i Oslo sentrum, så mistet jeg all verdighet. Jeg gikk fra å være glad og «Ola-Nordmann-naiv» til å bli livredd og verdiløs. Jeg ble en ting som menn kunne leke med. Jeg ble et offer og eide ikke selvtilliten som krevdes for å komme meg ut av den rollen. Fordi noen hadde tråkket i stykker grensene mine og rivd meg i fillebiter. Jeg klarte ikke å finne ut hvordan jeg hang sammen. Hvem var jeg i forhold til andre, hva var min betydning?
Jeg måtte lete lenge. Jeg måtte snakke med mange. Jeg måtte fortelle for en hel verden hva som hadde skjedd. Politi, rettsvesen, psykiatere, media. Men det aller viktigste var at jeg måtte fortelle meg selv, med mine ord, hva som hadde foregått den kvelden og natten. Den indre dialogen min ble den avgjørende for meg.
Og det som hadde skjedd var at jeg var uforsiktig. Jeg snakket med feil fyr. Jeg stengte ute et signal, jeg gikk bort til den mannen som vinket til meg fra andre siden av gaten. Han som i neste øyeblikk dro meg av gåre og voldtok meg på et gatehjørne. JEG SKULLE ALDRI HA GÅTT BORT TIL HAN. De skrittene jeg tok over gaten, vekk fra utestedet, vekk fra vennene mine, de skulle jeg aldri ha gått. Det er på meg. Og det har jeg akseptert. Det er greit. Jeg tok en dårlig beslutning. Likevel var det ikke jeg som voldtok meg. Jeg tar på meg skylden for skrittene jeg gikk. Men jeg tar ikke på meg skylden for hans penis som trengte seg hardt inn i min endetarmsåpning.

Sånn. Nå har jeg fordelt skyld. Og jeg har sett hva jeg gjorde og hva han gjorde. Jeg har ikke vunnet min verdighet tilbake. Men jeg har funnet den. Og jeg føler også at jeg har forstått hva Bratlie mener.

Bratlie synser også om at voldtekter skal graderes. Her klarer jeg ikke å forstå hva hun mener. Fordi en krenkelse får sin alvorlighet utifra den som blir utsatt for krenkelsen sitt ståsted. Noen er mer motstandsdyktige og tåler krenkelser bedre enn andre. Dette har å gjøre med hvilke tidligere erfaringer du har, hvilket miljø du er oppvokst i og med din genetikk.
Dette kan ikke settes i et system. Hver voldtekt er ulik. Når retten bruker tidligere domsutfall av voldtektssaker til å gjøre en straffeutmåling, så syns jeg at det egentlig er det lengste man kan strekke seg i gradering av en voldtekts alvorlighet. Men slik må det være.
En psykiater derimot, hun trenger ikke å tenke på noen slags gradering. Hun skal ikke vurdere om den utsatte ble bittelitt voldtatt, litt voldtatt, normalt voldtatt eller veldig voldtatt. Hun skal se sin pasient og høre sin pasients historie. Og utifra det hjelpe pasienten med å se sammenhenger og finne igjen sin verdighet.

Jeg håper at utsatte kvinner og menn som leser Bratlie leser i mellom linjene. Med et mentaliserende blikk. At de ikke tenker at skylden ligger på dem. Jeg vet det er vanskelig når du har vært igjennom noe så grusomt og selvfølelsen er forsvinnende liten. Det tar tid å bygge seg opp igjen. At skylden legges på gjerningsmannen og kun hos han, det er forløsende. Når du virkelig klarer det. Da skjer det noe, som gjør at du klarer å komme deg videre.
Det hjelper å be om hjelp. Jeg oppfordrer til å anmelde voldtekten. Snakk med politiet, de vet å legge skylden der den hører hjemme.
Ellers hjelper det å ha en dønn ærlig indre dialog. En dialog som ikke er dømmende. Denne har du best når du har det bra. I et godt øyeblikk.
Let etter verdigheten din, den tar deg videre.

Overgrepsutsatt som barn, voldtatt som voksen – se sammenhengen

I dag ble det framlagt en ny studie om vold og voldtekt fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). Du kan lese den her.

Rapporten viser blant annet at personer som ble utsatt for overgrep og vold i tidlig alder er mer utsatt for å bli voldtatt som voksen.

Det må være en sammenheng. Klart det er det. At et barns vonde opplevelser kan få veldig skadelige konsekvenser senere i livet. Hvis barnet ikke får hjelp.

Å bli utsatt for overgrep eller vold av fysisk eller psykologisk art er så drepende for et barns selvtillit. Barnet kan som en konsekvens av dette utvikle en sårbarhet som gjør hennes evne til å beskytte seg selv i nye farlige situasjoner svekket. Hun vil ikke vite hvordan hun kan sette tydelige grenser for seg selv eller ovenfor andre. Heller vil hun ikke kunne se faresignalene før det er for sent. Og voldtekten skjer.

Mange prøver den uheldige strategien med å fortrenge traumatiske opplevelser. Som liten vil du ikke tenke på det vonde som skjer, det du ikke klarer å beskytte deg mot. Det fæle skjer og du klarer ikke å stoppe det. Hvis noe er utenfor ens kontroll, så vil du etterhvert gi opp å prøve. Kroppen og bevisstheten overgir seg, som en siste mulighet til å overleve. En overveldende følelse av å være hjelpesløs vil ramme personligheten. Du lærer deg å være hjelpesløs. Og det igjen vil svekke den fremtidige evnen til å beskytte deg selv mot nye farer. Erfaringen tilsier jo at det ikke nytter uansett. Det vonde vil skje. Så om du som voksen befinner deg på feil sted til feil tid, hvor mennesker med tilbøyelighet for å utføre voldtekt eller vold er, kan det være mye vanskeligere for deg å komme deg unna situasjonen hvis du tidligere har erfart overgrep, vold, mobbing og/eller alvorlige krenkelser. Du har på skylapper fordi du ikke orker å kjenne på hjelpesløsheten, så du ser ikke at overgrepet kan skje igjen. Du blir voldtatt.

Dette er en observasjon jeg har gjort i mitt eget liv. Jeg har vært sårbar. Og jeg ble voldtatt. Jeg så ikke faresignalene. Jeg er fremdeles sårbar. Men nå vet jeg det. Og derfor vet jeg også hva som ligger i min makt. Hva jeg kan gjøre for å minske sannsynligheten for at noen kan voldta meg igjen. Jeg har blitt kjent med mine egne grenser. Gjennom årelang terapi er potensielle farlige situasjoner blitt synlige for meg igjen. Og jeg er litt mindre hjelpesløs.

Forebyggende arbeid må skje tidlig. Slik kan statistikken gå ned. Barn og unge må fanges opp. De vil mest sannsynlig ikke fortelle om det de har vært utsatt for selv, fordi selvtilliten er så svekket. Derfor må det psykiske helsevernet styrkes. Helsepersonell, barnehageansatte, lærere osv må se barn og unge som på ulike måter uttrykker at de har liten tro på seg selv og strever med å sette grenser. De må få hjelp til å styrke selvtilliten og få bearbeidet tidlige traumer, slik at de i senere tid er mer kapable til å beskytte seg selv mot mennesker som kan skade dem.

Dårlig selvtillit kan også være en underliggende årsak til at noen voldtar og utøver vold. Derfor tror jeg at vinklingen med å fokusere på barn og unges psykiske helse vil kunne ha en stor effekt i kampen mot å stoppe vold og voldtekt.
Jeg vet at regjeringen satser på å styrke skolehelsetjenesten. Det håper jeg at jeg virkelig at de gjør. Lenge har de vist velvilje, nå må de også konkretisere. En studie som dette viser hvor viktig det er. Ikke la flere barn lide.

Studien viser også at mange hemmeligholder overgrep og voldtekt, og at de ikke anmelder forholdet. Det tror jeg også har en sammenheng med det grunnleggende dårlige selvbildet, samt den enorme skamfølelsen som kommer etter overgrepet/voldtekten. For når du opplever noe sånt så vil du aller helst glemme hele situasjonen, du ønsker at det aldri skulle skjedd. Som en overlevelsesstrategi prøver du å distansere deg mest mulig fra hendelsen. Overdreven skam er en av de verste følelsene et menneske kan sitte i. Det svekker personligheten din og din evne til å fungere i relasjoner med andre.
Ved å anmelde, ved å snakke om hendelsen så vil de fleste tenke at det vil forsterke skammen. Min erfaring er at det kanskje gjorde det i starten, men nå, og på lengere sikt så har skamfølelsen gått betaktelig ned.
Skam fester seg gjerne som en skittenhetsfølelse i kroppen. En følelse av å være ett eller flere hakk under alle andre. Du kan føle deg verdiløs.
Måten å få bukt med denne følelsen er å gjøre det motsatt av det du føler for å gjøre, du må rett og slett snakke deg opp og ut av denne vonde opplevelsen og følelsen.
Slik gjenvinner du kontrollen og makten i en situasjon hvor alt ble tatt ifra deg.

I media hører vi at anmeldelser henlegges, og det kan virke skremmende på den som allerede sitter i dyp smerte etter et overgrep. Likevel er min oppfordring at det nytter å anmelde. Å si ifra er å være selvhevdende. Det gjør at du tar mer plass i deg selv, og at den vonde erfaringen får mindre plass. I tillegg er du nødt til å anmelde for å få voldsoffererstatning. Det får du selv om saken bli henlagt.
Din anmeldelse vil også legge press på politiet og politikerne. Og de kan gjøre de store tiltakene for å endre samfunnet.

Et overgrep eller en voldtekt skjedde deg, men det er ikke din skyld. Det var omgivelsene rundt deg som var feil. Ikke du.

Trygg redsel

Tilbakesteg. Tilbakefall.
Ord jeg ikke liker. Ord jeg helst aldri vil bruke. Fordi de forenkler.

Men så er det kanskje sånn. At det er så enkelt. At jeg har tatt noen steg tilbake, og nå har jeg falt. Jeg har tidligere brukt begrepet falle frem. Fordi det for meg har ligget mer håp i de ordene. Faller man frem så har man i det minste kommet seg litt videre på veien. Men i den optimismen har jeg kanskje oversett noe. Jeg har ikke stoppet opp for å se hvorfor jeg falt. Og for meg blir det viktig å vite hvorfor. Slik at jeg kan lære noe, og justere skrittene fremover. Kanskje må jeg gå veien på en litt annen måte.

Falle bakover eller fremover. Ord er ord. Jeg vet det så godt. I mange år har jeg snakket og skrevet meg inn og ut av det meste. Det er en styrke og det er en trøst. Men lite hjelper det når jeg gang på gang lar frykten stoppe meg. Når jeg ikke våger å gjøre endringer. Når jeg stadig vender tilbake til det som jeg oppfatter som trygt.

Det er redsel. Redsel er min trygghet. Fra barnsben av har jeg lagd meg en forvrengt oppfattelse av hva redsel er. En kjerne inni meg har lært seg til at det å være redd er det samme som å være trygg. For er du redd så er du også i beredskap. Du er klar for å reagere mot det som potensielt kan skade deg.

Jeg skader kroppen min igjennom spiseforstyrrelsen. Og nå om dagen er spiseforstyrrelsens mindset skrudd på mesteparten av døgnets timer. Det vil altså si at jeg konstant går rundt og er redd. Jeg er redd, slik at jeg har muligheten til å beskytte meg. Og det er trygt. Jeg vet ikke helt hvem jeg er om jeg ikke går rundt og er i beredskap. Det er et instinkt som jobber på overtid.

Dette er så automatisert. Jeg har levd hele livet mitt sånn. Men jeg har erfart at med de rette omgivelsene rundt meg, så kan jeg gjøre det motsatte av hva kroppen, tankene og følelsene vil at jeg skal gjøre. Jeg kan trosse et instinkt og erfare at mer hensiktsmessige instinkter kan ta over. Der har jeg håpet. Og en litt bleknet tro på at jeg igjen skal reise meg og gå veien på nytt.

Oppskriften er den samme. Jeg må gjøre det enkelt. Spise 4-5 måltider hver dag. Nok mat. Jeg vet at det fungerer. Kroppens fysiologi er enkel. Den reagerer negativt om den ikke får (nok) mat og positivt om den får mat. Å leve etter dette er målet. Jeg er ikke bekymret, jeg vet at jeg kommer dit. Enn så lenge prøver jeg å være tålmodig. Og stadig minne meg på at tiden går min vei hver gang jeg våger å utfordre den trygge redselen.

Erfare og skrive. Lære og gå videre.

Erfare og skrive.
Lære og gå videre.

Hvordan bli frisk fra en spiseforstyrrelse

I dag er min 24. dag. Min 24. dag uten bulimien. Det må være minst 10 år siden jeg har gått så mange dager uten. Jeg tror min tidligere rekord er  5 dager. Og det har forekommet en gang i løpet av disse 10 årene.

Jeg må gråte noen rørte tårer hver dag. For hver dag jeg klarer meg uten denne grusomme sykdommen. Tårer av lykke, takknemlighet, ydmykhet og stolthet. Jeg er en helt ny utgave av meg selv.

Hvordan har jeg kommet til dagen i dag? Oppskriften er så enkel, men likevel så vanskelig. Men kort oppsummert lyder den slik:

  • Frokost
  • Lunsj
  • Middag
  • Kvelds

Regelmessige måltider, nok mat. 

Og så kommer disse andre tingene. Jeg er over meg av takknemlighet. For jeg har en behandler som ikke gav seg, før han fikk stoppet symptomene mine. En behandler som så hva jeg trengte, og sørget for at jeg fikk det.
For egen del tillot jeg en vektoppgang til normal vekt. For du blir ikke frisk med en undervektig kropp. Det er som å sløse penger når du sparer til noe. Sparegrisen vil aldri bli full. Du vil aldri kunne kjøpe deg det du ønsker deg.

Jeg startet i høst på dagenheten til RASP (Regional Seksjon Spiseforstyrrelser) på Ullevål sykehus. 3 dager i uken med frokost og lunsj, individualtimer hos behandler og undervisning i gruppe. Vi har jobbet etter en helt spesifikk behandlingsmodell, en utgave av kognitiv atferdsterapi som heter CBT-E. Etterhvert ble behandlingstilbudet utvidet til 5 dager i uken, og vi fikk også med oss en pakke Fjorland hver dag, for å sikre middagen.
Min spiseforstyrrelse ville likevel ikke la seg knekke. Jeg fikk ikke til en eneste dag med en seier. En dag uten restriktivitet eller overspising og oppkast. Det ble tyngre og tyngre å være meg. Hva var det med meg, tenkte jeg? Hvorfor får jeg ikke dette til?
Så fant behandleren min en løsning. Jeg fikk en sjanse til å intensivere behandlingen. En ny avdeling på RASP ble åpnet i november. En intensiv døgnenhet. Jeg var så heldig at jeg fikk plass. I avdelingens trygge rammene har jeg kunnet bruke alt jeg har lært. På kvelden og natten er jeg innlagt. Spiser middag og kvelds. På dagen er jeg i bygget ved siden av, på dagenheten, i gruppen som jeg startet i tidligere i høst. Min spiseforstyrrelse krevde en slik tilnærming. Og nå har jeg tatt knekken på den.

Jeg bruker helt konkrete metoder for å jobbe med alle de automatiske tankene som et spiseforstyrret sinn bærer med seg. Under hvert måltid har jeg penn og papir. Hver gang en tanke kommer som gjør det vanskelig for meg å spise, så skriver jeg den ned. På papir ser den dum ut. Og usann. Jeg konter den. Og jeg fortsetter å spise. Til jeg har spist opp. Med en kropp som ikke lenger er i sultmodus, så er heller ikke trangen etter å overspise der. Og da trenger jeg heller ikke kaste opp. For å lese om sultens psykologi og konsekvenser anbefaler jeg å lese dette studiet: Minnesota Starvation Experiment.

Et 16 års langt helvete går mot slutten. Jeg liker meg selv nå. Virkelig. Og jeg har fått troen på at jeg kan bli frisk. Helt frisk. Men utfordringer står i kø. Om 6 dager skal jeg hjem. Hjem til en leilighet hvor assosiasjonen til de spiseforstyrrede tankene og handlingene er kort. Men jeg vet at det bare er et tankesett. Spiseforstyrrelsen er ikke meg. Jeg må jobbe beinhardt for å kunne snu eller stoppe en hver tanke som dukker opp. Huske på hva jeg har klart, og at det som driver meg feil vei bare er tanker. Hvis jeg følger bruksanvisningen på en frisk dag, så får tankene bare kjøre på. Jeg trenger ikke handle på de. Og gjennom handling og mestring så vil motivasjonen komme. Jeg kan ikke tenke meg frisk. Men tenke meg syk, det er jeg god på. Så tankene kan ikke tillegges verdi. De er, men de betyr ingenting.

Behandleren min antar at jeg trenger ca ett år til med behandling. Ikke like intensiv. Men likevel ganske omfattende. For det er omfattende  å jobbe seg ut av en spiseforstyrrelse. Det krever et stødig grep om hverdagens fire viktigste hendelser. Altså frokost, lunsj, middag og kvelds. Dagen må planlegges etter måltider. Når, hvor og hva. En plan A. En plan B. Og kanskje en plan C.
Og en kriseplan for de gangene jeg vil gå på tryne. For det vil skje.  Men det er ikke farlig. Da gjelder det bare, som klisjéen sier, å reise seg fort opp igjen.

Jeg er klar for å gå videre. Men også redd. Redd for å miste det jeg har nå. Heldigvis er det bare en tanke. Den er ikke sann. Jeg vil ikke miste det jeg har nå. Erfaringene mine vil aldri bli borte.

Alle med spiseforstyrrelser kan bli friske. Det som skal til er rett type behandling. Behandlingstilbudet er ikke godt nok, og det gjør meg så trist. Fordi alle fortjener god nok hjelp. Har du som  leser dette en spiseforstyrrelse, så kan jeg love deg ett hundre prosent at du trenger og fortjener hjelp. Og ja, du er syk nok. Tanken som kommer, som sier at du ikke er syk nok, eller at du må bli sykere først, før du kan oppsøke hjelp, det er bare en tanke. Den er ikke sann. Er du klar for å konte den? 

%d bloggers like this: