• bloglovin
  • IMG_5713
  • Hei, hilse pent, jeg heter Tuva.

    Velkommen til min blogg! Her er tekster om min kamp i livet. Jeg deler mine gode og vonde erfaringer. Smertefulle opplevelser som har ført min psykiske helse i ubalanse. Jeg strever med spiseforstyrrelser, posttraumatisk stress og et fragmentert sinn. Dog i behandling og så absolutt på god vei til et bedre liv. Jeg skriver fordi jeg synes at det er vanskelig å snakke. Jeg skriver fordi jeg vil bli sett og forstått. Jeg skriver fordi jeg ønsker å hjelpe andre der ute, som kan relatere seg til meg og som trenger en å gå ved siden av, en å følge ryggen til eller en å lede an. Jeg skriver for å vise verden at det er ikke farlig å blottlegge de tabubelagte temaene. Det er ikke farlig å vise sin skam. Å holde på hemmelighetene- det er det som er farlig. Les med respekt. Og bloggen er min. COPYRIGHT på tekst og bilder. Så spør meg hvis du vil bruke noe av mitt materiale. Svaret er ofte ja! :)
  • Kontakt:

  • Instagram

    Ro i hjertet ❤️ Julekonsert med #sølvguttene #didriksollitangen og #oleedvardantonsen. #jul
  • Kategorier

  • Mest sette innlegg

  • desember 2014
    M T O T F L S
    « mai    
    1234567
    891011121314
    15161718192021
    22232425262728
    293031  

Gjennomsyret av voldtektsskam

NRK har denne helgen satt voldtekt høyere opp på agendaen. I serien Her svikter Norge presenteres statistikk om voldtekt, blant annet fra en rapport som Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress kom med tidligere i år og fra Voldtektsutvalgets utredning, NOU 2008:4.

29 % av kvinner som blir voldtatt forteller ikke om voldtekten til noen. 

nrk.no og nkvts.no

Det er sjokkerende lesning. Men jeg er ikke overrasket. Jeg forstår at så mange holder voldtekten de har vært utsatt for hemmelig. Jeg forstår at de ikke anmelder. Jeg forstår at de skammer seg. Jeg gjør det selv.

Dritafull på danskebåten

Det kriges inn i meg. Skal jeg fortelle om den andre voldtekten? Den som skjedde da jeg var 16 år gammel, drita full og på danskebåten? Den som jeg innerste inne i mitt meste skamfulle hjørne tenker at egentlig var min skyld.

Ja, jeg tror det er på tide. Jeg tror det er på tide at jeg sier til den 16 år gamle jenta i meg, at hun kan bevege seg ut av skammekroken. Snu seg rundt og se at hun fortjener å være i verden. At jeg, nå, 15 år senere, forteller henne at mannen som hadde sex med henne, mens hun sov, han hadde ingen rett til å gjøre det.

Det var en voldtekt. Selv om du hadde danset med han. Selv om du til og med klina med han på dansegulvet den kvelden. Det var en voldtekt. Selv om du hadde drukket det meste av alkoholholdig drikke du kom over den kvelden. Selv om du lot deg bli båret over skulderen hans, inn i hans lugar, uten å gjøre motstand. Det var en voldtekt. Selv om du ikke orket å gå derifra, men heller sovnet i toppkøya hos han, mens han gikk på nach til naboen. Selv om du våknet av at han lå oppå deg og stønnet, og du ikke klarte å si nei høyt og tydelig. Det var en voldtekt. Selv om han grep fast i armen din i det du skulle løpe ut, og konstanterte: — Dette ville du.

Ja, det var en voldtekt. Og nei, det ville du ikke.

– Det var fordi du flørta

Jeg er voksen nå. Jeg kan se tilbake, og tenke på hvordan det ville vært. Hvis jeg hadde latt meg overtale til å anmelde. Jeg kan undre meg over om skammen ville vært like sterk. Like hemmende. Ville behovet for å gi meg selv små forvissinger om at jo, Tuva, det var din manglende dømmekraft som gjorde at du ble voldtatt, skapt mindre tankekjør:

Det var signalene du sendte ut, det var din oppførsel som gav han et inntrykk av at du ville ligge med han den natta. Det var fordi du flørta. Som bare en syndens 16-åring kan. Det var din skyld.

Jeg ville aldri anmelde. Selv om jeg faktisk en uke senere var på legevakten i Oslo, på overgrepsmottaket, og ble undersøkt. Jeg ble tatt bilder av. Kroppen min hadde noen merker fra rømningsforsøkene, fra de gangene jeg prøvde å rulle meg ut av køya hans, hver gang han måtte ta en liten pause fra tørrknullingen. Fordi han måtte holde på så lenge. Potensen var sikkert ikke på topp den natta, og han svettet jo forferdelig mye, så det var nok ganske utmattende. Da var det greit å stoppe opp i blant, og få igjen pusten.
Men til slutt måtte han gi tapt, jeg klarte å rulle meg ut, men traff underkøya og gulvet ganske hardt. Og mens jeg rasket sammen bukse, sko og veske, rakk han å ta tak i meg. Hardt holdt han i armen min, men da gjorde jeg motstand og han lot meg gå. Med den visshet om at han hadde lagt sin skyld over på meg. Sin skam. Sin skam over å ha voldtatt en sovende 16-åring.

Jeg var altså på overgrepsmottaket i Oslo. Fordi noen tok meg med dit. Jeg hadde vært på korpstur, den natta det skjedde. Jeg hadde kommet til lugaren min, som jeg delte med tre venninner, gråtende. Hulkende og livredd. Og jeg ble tatt imot. Ivaretatt. Noe av det som hadde skjedd, fikk jeg stotret frem. De voksne på turen fikk vite. Hele resten av Danmarksturen var jeg omringet av mennesker som brydde seg. Som ikke ville slutte å bry seg, selv om jeg helst ville være i fred. Være alene, i skammekroken min. Likevel gjorde jeg som de sa. Jeg ble med til legevakten, da vi kom hjem fra turen. Lot de nødvendige undersøkelsene bli foretatt. Men, da legen spurte om jeg ville anmelde, da frøs jeg til. Da var det nok. Det turte jeg ikke!

Sliten av skammen

For hva ville han si? Hvis politiet fant ham, og sa at jeg hadde sagt at han hadde voldtatt meg? Ville han nekte? Ville han gjøre meg til latter? Ville han få hele verden imot meg? Hva hvis alle ville se på meg som en løgner? Som en oppmerksomhetssyk jenta, som manipulerte alle rundt seg?
Nei, det kunne jeg ikke risikere. Dessuten var jeg sliten. Sliten av skammen. Sliten av å tenke på den natta, sliten av å gjennoppleve lukten av hans billige parfyme og hans svette som traff meg i munnen. Jeg ville glemme. Jeg ville gjemme meg. Jeg orket ikke mer av andres sympatiske blikk. Det var så vondt å være et offer. Jeg hadde fått nok.

Fire av ti voldtektsanmeldelser i 2012 gjaldt festrelatert voldtekt. 

nrk.no og kripos

 

Gjennomsyret av skam

Når NRK nå kommer med denne fremleggingen, så applauderer jeg. Det er så viktig at rikskringkastingen retter søkelyset mot samfunnsproblemet voldtekt. Altfor få tør å anmelde. Altfor mange er redde for hvordan de vil bli tatt imot, både hos politiet og på overgrepsmottaket.  Voldtektsofre er gjennomsyret av skam. Det må endre seg. For å skamme seg kan være verre enn voldtekten selv. Skam er en indre torturmekansime. Som sakte bryter deg ned. Som til slutt vil drepe all selvtillit, om du ikke får bearbeidet den. Utfallet kan være fatalt. Selvmordstanker er ikke uvanlig hos de som har vært utsatt for en voldtekt.

Helseminister Bent Høie (H) og justisminister Anders Anundsen (Frp) må gjøre mer. Lovnadene og bevilgningene strekker ikke til. Når politiets første fokus er om saken kan henlegges, og når overgrepsmottakene sliter med å holde virksomheten i gang, så er det noe som bør gi politikerne våkennetter. I sympati med alle de kvinnene som ligger hjemme i sin egen seng og vrir seg i mareritt-tåken fra vonde gjennopplevinger i drømmeland.

Det hjelper å si i fra

Nå har jeg fortalt, nå vil min indre 16-åring skamme seg mindre. Hun har fått en tydelig beskjed fra meg. Det var ikke din skyld. Du ville ikke ha sex med den mannen.

Tidligere har jeg stått fram med en annen voldtekt, en overfalls-gruppevoldtekt. Den var annerledes, den var mer tydelig i sitt språk. Og den skjedde da var jeg eldre, da jeg visste mer. Visste at jeg måtte anmelde. At jeg måtte sørge for at jeg hadde gjort det jeg kunne, for å stoppe at flere skulle bli utsatt for brutale voldshandlinger fra farlige menn. Det var viktig, og det var det rette å gjøre. Jeg skammet meg like mye den gangen, men den skammen er betydelig minsket nå. Fordi jeg anmeldte, fordi jeg ba om hjelp. Fordi jeg måtte gjennom avhør og vitneforklaringer hos politiet og i retten. Det var forferdelig da det sto på, men det er bedre nå. Jeg har ikke glemt, jeg har fremdeles flashbacks, men frykten går raskere over. Jeg vet at jeg kan snakke om det hvis det blir ille. Det vil hjelp, angsten vil gå ned.

Det var ikke fordi han ble dømt, det var ikke dommen i seg selv som lettet på trykket. Selvfølgelig hjalp det, jeg følte meg 100 % trodd og hørt. Det var viktig. Men, det var bare én av dem som utførte voldtekten som ble dømt. Den andre mannen, den verste av dem, han ble aldri tatt. Det plager meg enda, men bare fordi han går fri. Ikke fordi jeg skammer meg. Og det er skammen som er verst. Det er den som er tyngst å bære. Derfor er det viktig å anmelde:

Si i fra at det som skjedde med deg ikke er greit. Da får du tilbake noe av verdigheten. Det kan du bygge videre på. Det er min erfaring.

Her kan du få hjelp:

Kaldt

Plutselig ble det stille. Helt stille. Tomt. Jeg hadde ingenting mer å gi. Det var ingenting mer å hente. Jeg levde i en grenseløs tomhet.

Og så kom du. I blikket ditt så jeg kraften som var forsvunnet fra meg. Igjen hadde du stjålet. Jeg kjente at huden min ble iskald. Hele kroppen min absorberte kulden som du var omringet av. Det trigget et øyeblikk av fortiden min som trengte seg inn i tårekanalene mine. Det så du, og grep muligheten. Muligheten til å snike deg inn sammen med det vonde øyeblikket. Tårene som rant nedover kinnet mitt frøs til is.

Og der var du. På plass. Inni meg. Med min kraft. Aldri før hadde jeg følt meg så kraftløs. Jeg var fanget, og du hadde kontrollen. Jeg ba deg pent om å gjøre meg usynlig. Jeg ville ikke at noen skulle se meg slik. Ingen ville merke forskjell, lovet du.

Dagene gikk. Jeg ble vant til å fryse. Jeg begynte til og med å nyte det. Hvordan kunne noe som egentlig gjorde så vondt, gi meg ro. Jeg stilte ikke spørsmålet. Bare aksepterte at det var sånn. Jeg orket ikke å undre meg, og det var ikke noe nytt. Denne kulden. Jeg hadde vært kald før.

Men det var annerledes denne gangen. Vi snakket sammen. Hvisket. Lydløst og diskré. Jeg var lydig og lyttet til deg. Det gjorde deg medgjørlig, og du gav meg en sjanse til å ønske meg noe. Jeg fikk bestemme hvor vi skulle. Men hvordan vi gikk, hvordan vi nærmet oss målet, det var etter dine premisser. Udiskutabelt. Du hadde kreftene, du skulle ha det på din måte.

Jeg begynte å bli sliten. Klarte ikke å følge ditt tempo.  Det tålte du ikke. Jeg ble kaldere. Ønsket om å nå målet mitt ble uthvisket. Huden min hadde fått et blålig preg. Det lille samarbeidet mellom oss opphørte. Og jeg brydde meg ikke. Jeg kjente ikke kroppen min lenger. Tankene mine blandet seg med dine. Jeg klarte ikke å skille. Dine ord kom ut av min munn, og jeg sa de som om det skulle vært mine egne.

Jeg lurte på om andre merket det. Jeg prøvde å tolke andres blikk. Kanskje kunne de hjelpe meg å sortere. Kanskje kunne jeg se hva som var galt med meg. Når mine ord reflekterte tilbake til meg fra andres øyne. Jeg kunne jo erindre at noe var feil. Kulden hadde satt dype spor i hukommelsen, den var ikke borte selv om kroppen var helt nummen. Og jeg visste at kulde ikke var godt. Jeg måtte finne varmen. Jeg måtte få tilbake følelsen. Selv om jeg visste at det ville bety smerte. Sterk smerte.

Et varmt blikk var det jeg trengte. Et varmt blikk kunne gjøre deg mindre. Kraften ville skli ut av ditt iskalde grep, og inn i mine hender. Slik måtte det bli. Jeg måtte finne et varmt blikk. Med ett øynet jeg et håp. Jeg begynte å treffe andres blikk så ofte jeg kunne. Det var skummelt. Jeg var redd. Men snart ville jeg bli varm igjen.

Og når det skjer. Når jeg blir varm.

Da er det min tur til å gripe muligheten. Da skal du ut. Frosten skal smelte, tårene skal renne.

Nedover kinnet mitt, sammen med deg.

IMG_5871

De sier det ikke nytter

I går kunne man lese i Aftenposten at 19 av 20 voldtektsanmeldelser har endt uten fellende dom. I dag er overskriften at Juryen frifinner i hver tredje voldtektssak. At mediene kommer med slike oppsiktsvekkende overskrifter er i utgangspunktet bra. Det skaper en debatt og gir voldtektsproblemet oppmerksomhet. Voldtekt er noe av det mest skremmende og truende et menneske kan bli utsatt for, så vi vil aldri slutte å engasjere oss eller lese om tematikken.

Men hvor mye bidrar medienes kritiske og antakelig realistiske vinkling av dette samfunnsproblemet til at vi får en større nedgang i voldtektsstatistikken? Både når det gjelder antall voldtekter som skjer, hvor mange som anmelder og hvor mange saker som oppklares og fører til en dom?

Jeg er usikker. Media har makt. Media kan legge press på politiet, politikerne og borgerne. Det er en udiskutabel effekt som media har. Og den er viktig, jeg skal aldri undergrave den.
Men jeg stiller likevel spørsmålet om hvilke ulemper det har. Kan medienes tabloide overskrifter føre til en opprettholdelse av den skremmende statistikken?
Vi vet at det er altfor få voldtektsutsatte som anmelder. Det er et stort problem. Vi vet også at det er mange som venter lenge etter overgrepet med å anmelde. Vi vet at saker henlegges på grunn av bevisets stilling.

Hvorfor er det så mange som nøler med å anmelde? Som venter med å oppsøke hjelp? Som da resulterer i at de fysiske bevisene forsvinner og gjør at sporsikring ikke er mulig.
Det opplagte, innøvde svaret er at de utsatte ikke tør. De skammer seg og de føler skyld. Det egentlige svaret her er den underliggende følelsen, den som kamuflerer skyld og skam. Den følelsen er frykt. En voldsom angst for å ikke bli trodd, for å bli enda mer utsatt og føle seg enda mer tråkket på. Det krever mye mot å anmelde. Du må stå i mot alle de automatiske tankene dine, som hele tiden roper at du skal skamme deg og holde voldtekten hemmelig. Å oppsøke hjelp på et overgrepsmottak eller hos politiet er som å kjøre bilen fra baksetet, hvorfra du må overtale en sjåfør som aldri har kjørt bil før til å tråkke på gassen og følge dine instruksjoner. En sjåfør som er mer eller mindre ambivalent og litt panikkslagen.

Det er altså veldig vanskelig for utsatte å anmelde. Derfor må vi hjelpe. Og det er det mange som gjør. Vi har organisasjoner som DIXI, vi har et godt hjelpeapparat i helsesektoren, vi har kripos som jobber hardt og tar voldtekt i aller høyeste grad på alvor og vi har mange enkeltpersoner både i politikken og i samfunnet ellers som kjemper for å få bukt med den dårlige statistikken. Medienes makt hjelper som nevnt også med presset de pålegger samfunnet.

Men gjør mediene oss en bjørnetjeneste? Overskriftene som jeg innledet med er store. Og de er skremmende. Og de gir en ganske tydelig beskjed til de som har vært utsatt for voldtekt:
DET NYTTER IKKE.

Vi må fortsette å oppfordre til å anmelde voldtekt. Det hjelper. Det gir politiet mulighet til å ta disse stygge menneskene som utfører slike sjelsdrepende handlinger. Dessuten kan jeg av erfaring si at i lengden er det godt å ha sagt ifra. Nå er det 7 år siden jeg ble utsatt, og i dag er jeg ikke lenger hjemsøkt av voldtekten. Riktignok endte min sak med fellende dom. Men saken ble først henlagt. Det jeg erfarte var at det aller viktigste var å få fortalt min historie. At politiet tok meg på alvor. At jeg viste meg selv rettferdighet og sa at det som hadde hendt ikke var greit.

Til dere som har blitt voldtatt vil jeg gi denne tydelige beskjeden:
DET NYTTER Å ANMELDE VOLDTEKT.

Og til media, kan vi kan vie litt mer oppmerksomhet til de tilfellene hvor den utsatte anmeldte, hvor rettferdigheten seiret og overgriper fikk sin straff?

Bittelitt voldtatt, litt voldtatt, normalt voldtatt eller veldig voldtatt?

Siden han bare voldtok meg litt så kan vi dele skylden 50/50.

Jeg har fulgt med på psykiater Synnøve Bratlies uttalelser de siste dagene. Beskjeden hun gir er nok ikke den hun ønsker. Håper jeg. «…verdigheten kan vinnes tilbake ved å kunne ta delansvar for hendelser der det faktisk foreligger delansvar.» Dette er noe av det hun sier i Aftenposten, 24/4.
Jeg skal legge godviljen til og prøve å forstå hva hun egentlig mener. På fagspråket kalles det å mentalisere. Det vil si å tenke om en selv og andre utifra ulike perspektiver og ikke låse seg i det ene som man ofte får når man blir sterkt følelsesmessig aktivert.
Jeg vil forstå hva hun mener både igjennom mine «voldtektsofferøyne» og igjennom hennes godintensjonale øyne. For jeg tror hun mener godt.

Men først og fremst. Det viktigste. DET ER ALDRI DEN UTSATTES SKYLD. Om hun så sover kliss naken i mannens seng. Han bruker sin penis og putter den med vilje inn i hennes åpninger. HAN gjør det. HAN har skyld. Hun har ikke bedt om det.

Så hva mener Bratlie? At det er i situasjonen før den ufrivillige sexen skjer hvor det foreligger et delansvar? Fordi kvinnen drakk seg full, fordi hun flørtet, fordi hun kanskje til og med klina med fyren? Disse handlingene i seg selv har ingenting med den voldtekten som på et senere tidspunkt finner sted. Riktignok klarte hun ikke å lese de subtile meldingene som jeg tror at en mann som er i stand til å voldta sender ut. Det ligger på henne. Men er det en evne hun skal ha? Skal hun snuse etter godt kamuflerte voldtektsmenn når hun danser på byen eller ikledd russedressen? Det er visse menn som har visse holdninger som gjør at man skal holde seg unna dem. Jeg har ekstreme følere på disse mennene. Men det er på grunn av min historie og mine erfaringer at jeg har denne evnen. Helst skulle jeg vært foruten den evnen. Foruten de erfaringene.

Alle har altså ikke en alarm så går av når en voldtektsmann kommer inn i rommet. Mange jenter liker livet. De liker fyll og fest. De liker flørting og de liker å bli begjæret. Og i Norge tror man det beste om folk. Helt til det motsatte er bevist. Det liker vi ihvertfall å tro?

Noe av det Bratlie mener er kanskje det at først når man klarer å stå opp for seg selv og akseptere sannheten sin, så er det mulig å vinne verdigheten tilbake.
Isåfall er jeg enig i det. Jeg skal forklare hva jeg mener med meg selv som eksempel:

Da jeg en juninatt i 2006 ble utsatt for en overfallsvoldtekt i Oslo sentrum, så mistet jeg all verdighet. Jeg gikk fra å være glad og «Ola-Nordmann-naiv» til å bli livredd og verdiløs. Jeg ble en ting som menn kunne leke med. Jeg ble et offer og eide ikke selvtilliten som krevdes for å komme meg ut av den rollen. Fordi noen hadde tråkket i stykker grensene mine og rivd meg i fillebiter. Jeg klarte ikke å finne ut hvordan jeg hang sammen. Hvem var jeg i forhold til andre, hva var min betydning?
Jeg måtte lete lenge. Jeg måtte snakke med mange. Jeg måtte fortelle for en hel verden hva som hadde skjedd. Politi, rettsvesen, psykiatere, media. Men det aller viktigste var at jeg måtte fortelle meg selv, med mine ord, hva som hadde foregått den kvelden og natten. Den indre dialogen min ble den avgjørende for meg.
Og det som hadde skjedd var at jeg var uforsiktig. Jeg snakket med feil fyr. Jeg stengte ute et signal, jeg gikk bort til den mannen som vinket til meg fra andre siden av gaten. Han som i neste øyeblikk dro meg av gåre og voldtok meg på et gatehjørne. JEG SKULLE ALDRI HA GÅTT BORT TIL HAN. De skrittene jeg tok over gaten, vekk fra utestedet, vekk fra vennene mine, de skulle jeg aldri ha gått. Det er på meg. Og det har jeg akseptert. Det er greit. Jeg tok en dårlig beslutning. Likevel var det ikke jeg som voldtok meg. Jeg tar på meg skylden for skrittene jeg gikk. Men jeg tar ikke på meg skylden for hans penis som trengte seg hardt inn i min endetarmsåpning.

Sånn. Nå har jeg fordelt skyld. Og jeg har sett hva jeg gjorde og hva han gjorde. Jeg har ikke vunnet min verdighet tilbake. Men jeg har funnet den. Og jeg føler også at jeg har forstått hva Bratlie mener.

Bratlie synser også om at voldtekter skal graderes. Her klarer jeg ikke å forstå hva hun mener. Fordi en krenkelse får sin alvorlighet utifra den som blir utsatt for krenkelsen sitt ståsted. Noen er mer motstandsdyktige og tåler krenkelser bedre enn andre. Dette har å gjøre med hvilke tidligere erfaringer du har, hvilket miljø du er oppvokst i og med din genetikk.
Dette kan ikke settes i et system. Hver voldtekt er ulik. Når retten bruker tidligere domsutfall av voldtektssaker til å gjøre en straffeutmåling, så syns jeg at det egentlig er det lengste man kan strekke seg i gradering av en voldtekts alvorlighet. Men slik må det være.
En psykiater derimot, hun trenger ikke å tenke på noen slags gradering. Hun skal ikke vurdere om den utsatte ble bittelitt voldtatt, litt voldtatt, normalt voldtatt eller veldig voldtatt. Hun skal se sin pasient og høre sin pasients historie. Og utifra det hjelpe pasienten med å se sammenhenger og finne igjen sin verdighet.

Jeg håper at utsatte kvinner og menn som leser Bratlie leser i mellom linjene. Med et mentaliserende blikk. At de ikke tenker at skylden ligger på dem. Jeg vet det er vanskelig når du har vært igjennom noe så grusomt og selvfølelsen er forsvinnende liten. Det tar tid å bygge seg opp igjen. At skylden legges på gjerningsmannen og kun hos han, det er forløsende. Når du virkelig klarer det. Da skjer det noe, som gjør at du klarer å komme deg videre.
Det hjelper å be om hjelp. Jeg oppfordrer til å anmelde voldtekten. Snakk med politiet, de vet å legge skylden der den hører hjemme.
Ellers hjelper det å ha en dønn ærlig indre dialog. En dialog som ikke er dømmende. Denne har du best når du har det bra. I et godt øyeblikk.
Let etter verdigheten din, den tar deg videre.

Overgrepsutsatt som barn, voldtatt som voksen – se sammenhengen

I dag ble det framlagt en ny studie om vold og voldtekt fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). Du kan lese den her.

Rapporten viser blant annet at personer som ble utsatt for overgrep og vold i tidlig alder er mer utsatt for å bli voldtatt som voksen.

Det må være en sammenheng. Klart det er det. At et barns vonde opplevelser kan få veldig skadelige konsekvenser senere i livet. Hvis barnet ikke får hjelp.

Å bli utsatt for overgrep eller vold av fysisk eller psykologisk art er så drepende for et barns selvtillit. Barnet kan som en konsekvens av dette utvikle en sårbarhet som gjør hennes evne til å beskytte seg selv i nye farlige situasjoner svekket. Hun vil ikke vite hvordan hun kan sette tydelige grenser for seg selv eller ovenfor andre. Heller vil hun ikke kunne se faresignalene før det er for sent. Og voldtekten skjer.

Mange prøver den uheldige strategien med å fortrenge traumatiske opplevelser. Som liten vil du ikke tenke på det vonde som skjer, det du ikke klarer å beskytte deg mot. Det fæle skjer og du klarer ikke å stoppe det. Hvis noe er utenfor ens kontroll, så vil du etterhvert gi opp å prøve. Kroppen og bevisstheten overgir seg, som en siste mulighet til å overleve. En overveldende følelse av å være hjelpesløs vil ramme personligheten. Du lærer deg å være hjelpesløs. Og det igjen vil svekke den fremtidige evnen til å beskytte deg selv mot nye farer. Erfaringen tilsier jo at det ikke nytter uansett. Det vonde vil skje. Så om du som voksen befinner deg på feil sted til feil tid, hvor mennesker med tilbøyelighet for å utføre voldtekt eller vold er, kan det være mye vanskeligere for deg å komme deg unna situasjonen hvis du tidligere har erfart overgrep, vold, mobbing og/eller alvorlige krenkelser. Du har på skylapper fordi du ikke orker å kjenne på hjelpesløsheten, så du ser ikke at overgrepet kan skje igjen. Du blir voldtatt.

Dette er en observasjon jeg har gjort i mitt eget liv. Jeg har vært sårbar. Og jeg ble voldtatt. Jeg så ikke faresignalene. Jeg er fremdeles sårbar. Men nå vet jeg det. Og derfor vet jeg også hva som ligger i min makt. Hva jeg kan gjøre for å minske sannsynligheten for at noen kan voldta meg igjen. Jeg har blitt kjent med mine egne grenser. Gjennom årelang terapi er potensielle farlige situasjoner blitt synlige for meg igjen. Og jeg er litt mindre hjelpesløs.

Forebyggende arbeid må skje tidlig. Slik kan statistikken gå ned. Barn og unge må fanges opp. De vil mest sannsynlig ikke fortelle om det de har vært utsatt for selv, fordi selvtilliten er så svekket. Derfor må det psykiske helsevernet styrkes. Helsepersonell, barnehageansatte, lærere osv må se barn og unge som på ulike måter uttrykker at de har liten tro på seg selv og strever med å sette grenser. De må få hjelp til å styrke selvtilliten og få bearbeidet tidlige traumer, slik at de i senere tid er mer kapable til å beskytte seg selv mot mennesker som kan skade dem.

Dårlig selvtillit kan også være en underliggende årsak til at noen voldtar og utøver vold. Derfor tror jeg at vinklingen med å fokusere på barn og unges psykiske helse vil kunne ha en stor effekt i kampen mot å stoppe vold og voldtekt.
Jeg vet at regjeringen satser på å styrke skolehelsetjenesten. Det håper jeg at jeg virkelig at de gjør. Lenge har de vist velvilje, nå må de også konkretisere. En studie som dette viser hvor viktig det er. Ikke la flere barn lide.

Studien viser også at mange hemmeligholder overgrep og voldtekt, og at de ikke anmelder forholdet. Det tror jeg også har en sammenheng med det grunnleggende dårlige selvbildet, samt den enorme skamfølelsen som kommer etter overgrepet/voldtekten. For når du opplever noe sånt så vil du aller helst glemme hele situasjonen, du ønsker at det aldri skulle skjedd. Som en overlevelsesstrategi prøver du å distansere deg mest mulig fra hendelsen. Overdreven skam er en av de verste følelsene et menneske kan sitte i. Det svekker personligheten din og din evne til å fungere i relasjoner med andre.
Ved å anmelde, ved å snakke om hendelsen så vil de fleste tenke at det vil forsterke skammen. Min erfaring er at det kanskje gjorde det i starten, men nå, og på lengere sikt så har skamfølelsen gått betaktelig ned.
Skam fester seg gjerne som en skittenhetsfølelse i kroppen. En følelse av å være ett eller flere hakk under alle andre. Du kan føle deg verdiløs.
Måten å få bukt med denne følelsen er å gjøre det motsatt av det du føler for å gjøre, du må rett og slett snakke deg opp og ut av denne vonde opplevelsen og følelsen.
Slik gjenvinner du kontrollen og makten i en situasjon hvor alt ble tatt ifra deg.

I media hører vi at anmeldelser henlegges, og det kan virke skremmende på den som allerede sitter i dyp smerte etter et overgrep. Likevel er min oppfordring at det nytter å anmelde. Å si ifra er å være selvhevdende. Det gjør at du tar mer plass i deg selv, og at den vonde erfaringen får mindre plass. I tillegg er du nødt til å anmelde for å få voldsoffererstatning. Det får du selv om saken bli henlagt.
Din anmeldelse vil også legge press på politiet og politikerne. Og de kan gjøre de store tiltakene for å endre samfunnet.

Et overgrep eller en voldtekt skjedde deg, men det er ikke din skyld. Det var omgivelsene rundt deg som var feil. Ikke du.

Trygg redsel

Tilbakesteg. Tilbakefall.
Ord jeg ikke liker. Ord jeg helst aldri vil bruke. Fordi de forenkler.

Men så er det kanskje sånn. At det er så enkelt. At jeg har tatt noen steg tilbake, og nå har jeg falt. Jeg har tidligere brukt begrepet falle frem. Fordi det for meg har ligget mer håp i de ordene. Faller man frem så har man i det minste kommet seg litt videre på veien. Men i den optimismen har jeg kanskje oversett noe. Jeg har ikke stoppet opp for å se hvorfor jeg falt. Og for meg blir det viktig å vite hvorfor. Slik at jeg kan lære noe, og justere skrittene fremover. Kanskje må jeg gå veien på en litt annen måte.

Falle bakover eller fremover. Ord er ord. Jeg vet det så godt. I mange år har jeg snakket og skrevet meg inn og ut av det meste. Det er en styrke og det er en trøst. Men lite hjelper det når jeg gang på gang lar frykten stoppe meg. Når jeg ikke våger å gjøre endringer. Når jeg stadig vender tilbake til det som jeg oppfatter som trygt.

Det er redsel. Redsel er min trygghet. Fra barnsben av har jeg lagd meg en forvrengt oppfattelse av hva redsel er. En kjerne inni meg har lært seg til at det å være redd er det samme som å være trygg. For er du redd så er du også i beredskap. Du er klar for å reagere mot det som potensielt kan skade deg.

Jeg skader kroppen min igjennom spiseforstyrrelsen. Og nå om dagen er spiseforstyrrelsens mindset skrudd på mesteparten av døgnets timer. Det vil altså si at jeg konstant går rundt og er redd. Jeg er redd, slik at jeg har muligheten til å beskytte meg. Og det er trygt. Jeg vet ikke helt hvem jeg er om jeg ikke går rundt og er i beredskap. Det er et instinkt som jobber på overtid.

Dette er så automatisert. Jeg har levd hele livet mitt sånn. Men jeg har erfart at med de rette omgivelsene rundt meg, så kan jeg gjøre det motsatte av hva kroppen, tankene og følelsene vil at jeg skal gjøre. Jeg kan trosse et instinkt og erfare at mer hensiktsmessige instinkter kan ta over. Der har jeg håpet. Og en litt bleknet tro på at jeg igjen skal reise meg og gå veien på nytt.

Oppskriften er den samme. Jeg må gjøre det enkelt. Spise 4-5 måltider hver dag. Nok mat. Jeg vet at det fungerer. Kroppens fysiologi er enkel. Den reagerer negativt om den ikke får (nok) mat og positivt om den får mat. Å leve etter dette er målet. Jeg er ikke bekymret, jeg vet at jeg kommer dit. Enn så lenge prøver jeg å være tålmodig. Og stadig minne meg på at tiden går min vei hver gang jeg våger å utfordre den trygge redselen.

Erfare og skrive. Lære og gå videre.

Erfare og skrive.
Lære og gå videre.

Hvordan bli frisk fra en spiseforstyrrelse

I dag er min 24. dag. Min 24. dag uten bulimien. Det må være minst 10 år siden jeg har gått så mange dager uten. Jeg tror min tidligere rekord er  5 dager. Og det har forekommet en gang i løpet av disse 10 årene.

Jeg må gråte noen rørte tårer hver dag. For hver dag jeg klarer meg uten denne grusomme sykdommen. Tårer av lykke, takknemlighet, ydmykhet og stolthet. Jeg er en helt ny utgave av meg selv.

Hvordan har jeg kommet til dagen i dag? Oppskriften er så enkel, men likevel så vanskelig. Men kort oppsummert lyder den slik:

  • Frokost
  • Lunsj
  • Middag
  • Kvelds

Regelmessige måltider, nok mat. 

Og så kommer disse andre tingene. Jeg er over meg av takknemlighet. For jeg har en behandler som ikke gav seg, før han fikk stoppet symptomene mine. En behandler som så hva jeg trengte, og sørget for at jeg fikk det.
For egen del tillot jeg en vektoppgang til normal vekt. For du blir ikke frisk med en undervektig kropp. Det er som å sløse penger når du sparer til noe. Sparegrisen vil aldri bli full. Du vil aldri kunne kjøpe deg det du ønsker deg.

Jeg startet i høst på dagenheten til RASP (Regional Seksjon Spiseforstyrrelser) på Ullevål sykehus. 3 dager i uken med frokost og lunsj, individualtimer hos behandler og undervisning i gruppe. Vi har jobbet etter en helt spesifikk behandlingsmodell, en utgave av kognitiv atferdsterapi som heter CBT-E. Etterhvert ble behandlingstilbudet utvidet til 5 dager i uken, og vi fikk også med oss en pakke Fjorland hver dag, for å sikre middagen.
Min spiseforstyrrelse ville likevel ikke la seg knekke. Jeg fikk ikke til en eneste dag med en seier. En dag uten restriktivitet eller overspising og oppkast. Det ble tyngre og tyngre å være meg. Hva var det med meg, tenkte jeg? Hvorfor får jeg ikke dette til?
Så fant behandleren min en løsning. Jeg fikk en sjanse til å intensivere behandlingen. En ny avdeling på RASP ble åpnet i november. En intensiv døgnenhet. Jeg var så heldig at jeg fikk plass. I avdelingens trygge rammene har jeg kunnet bruke alt jeg har lært. På kvelden og natten er jeg innlagt. Spiser middag og kvelds. På dagen er jeg i bygget ved siden av, på dagenheten, i gruppen som jeg startet i tidligere i høst. Min spiseforstyrrelse krevde en slik tilnærming. Og nå har jeg tatt knekken på den.

Jeg bruker helt konkrete metoder for å jobbe med alle de automatiske tankene som et spiseforstyrret sinn bærer med seg. Under hvert måltid har jeg penn og papir. Hver gang en tanke kommer som gjør det vanskelig for meg å spise, så skriver jeg den ned. På papir ser den dum ut. Og usann. Jeg konter den. Og jeg fortsetter å spise. Til jeg har spist opp. Med en kropp som ikke lenger er i sultmodus, så er heller ikke trangen etter å overspise der. Og da trenger jeg heller ikke kaste opp. For å lese om sultens psykologi og konsekvenser anbefaler jeg å lese dette studiet: Minnesota Starvation Experiment.

Et 16 års langt helvete går mot slutten. Jeg liker meg selv nå. Virkelig. Og jeg har fått troen på at jeg kan bli frisk. Helt frisk. Men utfordringer står i kø. Om 6 dager skal jeg hjem. Hjem til en leilighet hvor assosiasjonen til de spiseforstyrrede tankene og handlingene er kort. Men jeg vet at det bare er et tankesett. Spiseforstyrrelsen er ikke meg. Jeg må jobbe beinhardt for å kunne snu eller stoppe en hver tanke som dukker opp. Huske på hva jeg har klart, og at det som driver meg feil vei bare er tanker. Hvis jeg følger bruksanvisningen på en frisk dag, så får tankene bare kjøre på. Jeg trenger ikke handle på de. Og gjennom handling og mestring så vil motivasjonen komme. Jeg kan ikke tenke meg frisk. Men tenke meg syk, det er jeg god på. Så tankene kan ikke tillegges verdi. De er, men de betyr ingenting.

Behandleren min antar at jeg trenger ca ett år til med behandling. Ikke like intensiv. Men likevel ganske omfattende. For det er omfattende  å jobbe seg ut av en spiseforstyrrelse. Det krever et stødig grep om hverdagens fire viktigste hendelser. Altså frokost, lunsj, middag og kvelds. Dagen må planlegges etter måltider. Når, hvor og hva. En plan A. En plan B. Og kanskje en plan C.
Og en kriseplan for de gangene jeg vil gå på tryne. For det vil skje.  Men det er ikke farlig. Da gjelder det bare, som klisjéen sier, å reise seg fort opp igjen.

Jeg er klar for å gå videre. Men også redd. Redd for å miste det jeg har nå. Heldigvis er det bare en tanke. Den er ikke sann. Jeg vil ikke miste det jeg har nå. Erfaringene mine vil aldri bli borte.

Alle med spiseforstyrrelser kan bli friske. Det som skal til er rett type behandling. Behandlingstilbudet er ikke godt nok, og det gjør meg så trist. Fordi alle fortjener god nok hjelp. Har du som  leser dette en spiseforstyrrelse, så kan jeg love deg ett hundre prosent at du trenger og fortjener hjelp. Og ja, du er syk nok. Tanken som kommer, som sier at du ikke er syk nok, eller at du må bli sykere først, før du kan oppsøke hjelp, det er bare en tanke. Den er ikke sann. Er du klar for å konte den? 

Slik kan helsesøster hjelpe

Som oppfølging av forrige innlegg: «Ingen hjalp meg på skolen, derfor skriver jeg her«, tenkte jeg at jeg skulle skrive om hvordan jeg skulle ønske at jeg ble møtt da jeg var 14 år og trengte hjelp fra helsesøster. Jeg inviterer også dere til å dele med meg og alle de som leser denne bloggen om hvordan dere skulle ønske at dere ble møtt. Eventuelt hvordan dere ønsker at deres sønn, datter, bror, søster, venn eller kjæreste som sliter med psykiske problemer skal ivaretas i skolehelsetjenesten. Politikerne er ikke så flinke til å være konkrete, så da får vi være det.

Jeg fikk forresten svar på twitter fra helse- og omsorgsministeren vår, Jonas Gahr Støre. Han hadde lest innlegget:

Skjermbilde 2013-08-30 kl. 12.25.14

Det var kjempestas. Kanskje plantet jeg et inntrykk som nå hviler i bakhodet hans, som vil bidra til at det skjer endringer? Det blir spennende å følge med videre. Om det blir Høyre og Bent Høie som tar over ministerposten, så får vi håpe at de har de samme planene.

Meg som 14-åring
Jeg var en jente som var langt fra de populære på skolen. Men jeg var heller ikke uten venner eller et mobbeoffer. Jeg var en del av en søt venninnegjeng, som jeg trivdes og følte meg trygg i. I tillegg spilte jeg både håndball og i korps, så sosialt sett hadde jeg flere gode arenaer.
Likevel hadde jeg ekstremt dårlig selvtillit på noen områder. Og selvbildet var elendig. I all min tid på barneskolen, gikk jeg rundt med en sterk overbevisning om at jeg var en veldig slem jente. Og jeg trodde at mitt utseende forsterket min slemhet. Jeg følte alltid at jeg tok for stor plass, og jeg fikk vel høre det en del ganger også. Riktignok var jeg ikke en jente som satt stille på stolen, og det hendte at jeg sa klart ifra hva jeg mente om ulike saker. Men min subjektive oppfatning av meg selv var nok mye verre enn den reelle og objektive.

Så da jeg begynte på ungdomsskolen, og forstod at jeg kunne endre meg, så gjorde jeg det. Jeg ble pliktoppfyllende, skoleflink og mer stille. Jeg var veldig sårbar for kritikk, og sugde det til meg som en svamp. Det meste som ble sagt til meg ble mistolket, fra det positive til det negative. Jeg var redd for å tro for mye om meg selv, og derav ta en plass jeg ikke fortjente. Inni meg følte jeg en grunnleggende skamfølelse, så sterk at jeg gav meg ingen rom for feil. Jeg skulle bli perfekt. Jeg skulle være snill, flink og tynn. Jeg måtte bli det. Noen annet var ikke til å holde ut.

Det var et mål jeg aldri kunne nå. For hva var snill nok, flink nok, tynn nok? Jeg husker at jeg satt og jobbet med en naturfagsrapport en hel helg, som jeg førte inn på nytt og på nytt fordi skriften aldri ble fin nok.
Det som jeg raskt skjønte at jeg kunne klare, det var å styre matinntaket mitt. Og det gav meg en enorm mestringsfølelse. Ettersom vekten gikk nedover, så fikk jeg en falsk selvtillit. Og jeg elsket det. Sultingen var mitt prosjekt, og det gav meg et rom i møte med andre som jeg tålte å leve i.

Men, som fortalt i forrige innlegg, så ble suksessen kortvarig. En bekymret venninne varslet læreren min, og læreren min kontaktet helsesøster.
Først vil jeg bare si det at læreren min gjorde akkurat det hun skulle. Hun viste meg omsorg, og vi hadde mange samtaler hvor hun uttrykket sin bekymring og tok seg tid til å lytte til meg.
Det var det jeg skulle ønske at helsesøster også hadde gjort. Lyttet. Og uttrykket sin omsorg. Hun kunne sagt noe så enkelt som: «Hei, Tuva, jeg hører at du har det vanskelig. Jeg vil gjerne hjelpe deg, sånn at du får det bedre.«
Videre burde hun ha skaffet seg kunnskap om spiseforstyrrelser. Eventuelt funnet en annen fagperson i skolehelsetjenesten som kunne bidratt.

Hadde hun vært kompetent nok så kunne hun gjort følgende:

  • I samarbeid med en ernæringsfysiolog kunne hun lagd en kostliste som jeg måtte følge. Nok mat fordelt utover 4-5 måltider er avgjørende om man skal bli frisk fra en spiseforstyrrelse. Dette for å hindre undervekt, som gir kognitive forstyrrelser, og for å unngå en sultfølelse som vil føre til overspising (med eller uten oppkast).
  • Informert foreldrene mine om viktigheten av at jeg spiste alt som stod på listen og at jeg fulgte en jevn måltidsrytme.
  • Gitt meg en «måltids-støttekontakt», som hjalp meg til å spise lunsj på skolen hver dag. Som sørget for at jeg ikke kastet matpakken og gav meg oppmuntrende ord når jeg trengte det. Det er jo helt vanlig at elever som sliter med annen helseproblematikk får hjelp, så hvorfor skulle ikke en som sliter på et psykisk nivå også få det?
  • Tatt tak i de underliggende årsakene til at jeg brukte mat som et kommunikasjonsmiddel. Hvorfor ville jeg ikke spise? Her er det svært viktig at hun ikke tar en rolle som en psykolog ville hatt, men om hun hadde hatt gode relasjonelle egenskaper, så ville hun antakeligvis kommet langt på vei. Om problematikken var for omfattende, så burde hun kontaktet en psykolog/psykiater eller annet helsepersonell med kunnskap om psykisk pleie og fått hjelp til viderehåndtering av mine problemer.
  • Ukentlige, faste samtaler, som gav en forutsigbarhet hadde vært til stor hjelp. Det å vite at man snart skal snakke med noen om det vanskelige, kan gjøre at smerten ikke blir så vond å bære. Og derav trenger man kanskje ikke agere selvdestruktivt på den. Behovet for å «rope» om hjelp ved å sulte seg og/eller skade seg vil også avta.
  • Når selvskadingen dukket opp, så burde den blitt sett på med et stort alvorsblikk. Og for all del ikke overse den! Klare avtaler på at jeg faktisk ikke fikk lov til å kutte meg, ville i mitt tilfelle hjulpet. (Det vet jeg nå, for det er det som hjelper meg i dag.) Noen ganger er det greit at en egenskap som i grunn gir den som sliter problemer, kan brukes som et hjelpemiddel. Her snakker jeg om mitt «flink pike-syndrom». Om jeg fikk beskjed om at jeg ikke fikk lov til å skade meg, så ville jeg kanskje prøvd å være flink, og derfor ikke turt å skade meg.
    Jeg sier ikke at dette er den beste måten å håndtere det på, men det viktigste er faktisk å unngå at en person skader seg. De underliggende problemene må selvfølgelig adresseres.

Dette er så konkret som jeg kan bli på det generelle grunnlaget. En hver person er trenger ulik behandling, og en hver relasjon er forskjellig. Men så lenge man møtes med åpenhet, respekt, vilje og omsorg, så kan det ikke gå galt. Kunnskap kan alltid innhentes, og det er aldri feil å be om den. Så om du er en helsearbeider som jobber med barn og unge som sliter psykisk, ikke nøl med å ta i bruk alle virkemidler for å hjelpe. Det er livsviktig.

Her er noen fine nettsteder som jeg anbefaler alle å sjekke ut. Om du er helsearbeider, politiker. Om du er ung og har det vanskelig eller om du er en pårørende til en som strever. Eller rett og slett opptatt av temaet.

Jeg vil tilslutt takke for all respons på forrige innlegg. Særlig til dere som har delt deres historier med meg, som har fortalt om deres vanskelige møte med skolehelsetjenesten og/eller psykiatrien. Jeg vet at vi er mange, og det gjør meg fryktelig trist. Men det motiverer meg også. Det motiverer meg til å dele min historie og min erfaring videre uten å være redd for at «jeg er den eneste» og for at jeg skal føle at «nå tar jeg for stor plass igjen». Til alle dere, STÅ PÅ VIDERE! Det var ikke dere det var noe feil med, det var den dårlige hjelperen. Og fortsett med å fortelle historien deres, der ligger styrken til å få det bedre. ♥

Ingen har hjulpet meg på skolen, derfor skriver jeg her

Midt i valgkampen strever jeg med å finne ut hvilket parti jeg skal stemme på. Det er mange saker som er viktige for meg, men temaet psykisk helse stikker seg ut. Naturlig nok. Jeg har gått i terapi og jobbet med meg selv i mange år nå. Faktisk var mitt første møte med psykiatrien da jeg var 14 år. Det var korte og ubehagelige møter hos en psykolog som var et indirekte resultat av et flere litt lengre og ubehagelige møter. Møter som fant sted på ungdomskolen jeg gikk på. Hos helsesøster. Eller Heksa som hun raskt ble kalt.

For da jeg var fjorten år startet jeg å «tulle» med maten. Jeg følte meg stygg og utilpass, at jeg tok for mye plass hvor enn jeg var og at ingen egentlig likte meg. Typiske tenåringstanker og -følelser. Jeg hadde en drøm om å bli like slank og fin som de andre jentene. Så jeg sluttet å spise. Det ble raskt fanget opp av venninner som brakte det videre til en fantastisk klasseforstander. Hun lyttet til meg, men sendte meg til slutt videre til helsesøster. Altså Heksa.

«Ja, hvorfor er du er hos meg da?», spurte helsesøster med en arroganse som ville slått en hver stolthet ned igjennom gulvet. Og ihvertfall en meget usikker 14-årings skrantende selvtillit.
«Ehm, jeg tror jeg har en spiseforstyrrelse», svarte jeg, noe som var ganske utrolig at jeg allerede da hadde innsikt og selvaksept til å si.
«Åh, hehe, nei, DET har du ikke», var neste replikk fra denne fullstendig ubrukelige helsearbeideren.
«Du veier for mye til det. Du skjønner det at de som har spiseforstyrrelser de er enten veldig tynne eller veldig tykke. Og da kalles det anoreksi eller bulimi.»
Dette sa hun mens hun tegnet med de lange, tynne fingrene sine i luften en slags vektlinje med 30 kg i den ene enden og 100 kg i den andre.

Inni meg kjente jeg en voldsom skamfølelse. Her hadde jeg kommet og trodd at jeg hadde et problem som det var verdt å ta tak i. Men jeg var ikke syk nok. Jeg var faktisk ikke syk i det hele tatt. Riktignok måtte jeg møte opp på kontoret hennes flere ganger i ettertid. Noe som føltes traumatisk, for hennes degradering av meg og mine vanskeligheter økte bare smerten og tillot skamfølelsen å vokse seg stor og sterk. Jeg husker at hun fortalte om en annen jente som gikk på skolen min, som var kjempesyk fordi hun var veldig tynn. Utgangspunktet hennes da hun startet på en livsfarlig diett var mye lavere vektsmessig enn meg, så derfor var det mer synlig at hun hadde det vanskelig. «Da har du anoreksi, Tuva, når du blir så tynn».
Jeg hadde gått ned 10 kg på to måneder og tilbrakte hver ledig stund på det lokale treningsenteret (som forøvrig hadde 14-års grense..!). Likevel var jeg innenfor normal BMI. Klasseforstanderen min ringte foreldrene mine, for hun oppfattet nok noe av alvoret. Men hun var jo ikke en helsearbeider. Mine foreldre visste ikke bedre enn at de begynte å tvinge meg til å spise. Og jeg måtte finne en annen måte å håndtere den innvendige smerten på enn selvnekt av matinntaket. Så jeg begynte å kaste opp maten. Og holdt en stabil vekt. Altså var jeg helt frisk. Og aldri mer skulle jeg påstå at jeg hadde en spiseforstyrrelse.

Men jeg innledet med å fortelle at jeg også hadde noen ubehagelige møter med psykiatrien i ung alder. For jeg hadde begynte med noe annet ved siden av at jeg kastet opp maten 2-3 ganger i uken. Selvskading. Noe som resulterte i et sykehusopphold, etter at jeg i all fortvilelse av å ikke bli sett eller hørt hadde svelget et brett med paracet. Men jeg ble så redd at jeg straks fortalte det til de hjemme, og de kjørte meg til sykehuset hvor jeg ble pumpet. På sykehuset ble psykiatrien koblet inn og jeg måtte begynne hos en psykolog. Men det ble med 3 samtaler. For jeg var jo ikke syk. Jeg turte ikke lenger kreve plassen jeg trengte til å få det bedre. Avvisningen fra helsesøster hadde satt såpass spor at jeg var livredd for å ikke bli tatt på alvor igjen. Det var lettere å si at jeg hadde det bra og at jeg ikke trengte hjelp. Jeg klarte lett å overbevise denne psykologen, som ikke klarte å se dobbeltheten i min kommunikasjon.

Så sånn fikk min spiseforstyrrelse fortsette og leve i det stille. Jeg var usynlig syk. Og fant trøst og støtte i det som ble min trygghet. Det selvdestruktive. Som utspilte seg i perioder med underspising, overspising, oppkast og overtrening. Og selvskading. Det er først som voksen at jeg har turt å be om hjelp for spiseforstyrrelsen. Og det har jeg fått. På Modum Bad og nå til høsten på RASP (regional avdeling for spiseforstyrrelser på Ullevål). Men min spiseforstyrrelse er fremdeles min største trygghet, etter å ha levd med den i 16 år, så det krever veldig mye av meg og hjelpeapparatet for at jeg skal bli frisk. Kanskje hadde ikke den kampen jeg står i nå vært nødvendig?

Det jeg vil fram til her er viktigheten av å bli sett fra starten av. Selv om det er 16 år siden jeg var 14, så har ikke mye forandret seg når det kommer til å gripe inn og hjelpe ungdom som har psykiske problemer. Hvordan vet jeg det? Jo, det ser jeg hver dag. Jeg ser hver dag at det er unge mennesker der ute som ikke får hjelp. Som ikke blir sett. Jeg ser det ikke tydelig i ansiktene og på kroppene til alle de unge jentene og guttene som går rundt. Nei, så lett er det ikke å få øye på. Men det er et annet sted hvor det syns så tydelig at det er umulig å unngå dette sterke lidelsestrykket blant unge.

Jeg ser det på nettet. På twitter, på facebook, på google, på pinterest, på instagram, på forumer, ja, overalt. Og særlig i alle de tusenvis av bloggene som skrives. De fleste av dem er anonyme. Men tydeligheten av språket deres er langt fra anonymt. De sliter, og de roper om hjelp. Bak en bloggfasade hvor de romantiserer selvskadingen som deres beste venn og sultingen som et bevis på perfeksjon og mestring. Bak bilder av blod som renner fra tynne kutt på armene og bilder av ribbein som stikker ut under blek hud. For noen kan det oppfattes som ganske tvetydig kommunikasjon. Vil de ikke ha hjelp? Når de skriver så lengselsfullt om ønsket om å bli tynnere og om å kutte seg så tårer kan renne i form av blod? Da vil de vel ha det sånn. Da nyter de vel oppmerksomheten som de får fra sine medbloggere.
Men for en trent helsearbeider, eller en helseminister med kunnskap på området, så burde beskjeden fra de unge nettbrukerne være ganske så klar.
Jeg trenger hjelp, jeg har det vanskelig, ingen har hjulpet meg på skolen, derfor skriver jeg her.

Jeg er skremt. Jeg får vondt så langt inn i hjerterota når jeg ser denne stadig økningen av unge bloggere som skriver om selvmord, selvskading, spiseforstyrrelser og andre psykiske problemer. De er ikke gamle nok til å ta ansvar for hva de legger ut på nettet. Hjernen deres er ikke ferdigutviklet til å se hvilket mareritt de skriver seg inn i. Bloggsamfunnet blir en massesuggesjon, der den ene skal overgå den andre. Hvor målet er å være sykest. De blindes av hverandre, og smerten deles for så å formere seg. Det er en livsfarlig trend.

Helseminister Jonas Gahr Støre sier at han vil gå inn og stoppe mobbingen. For å gripe inn der hvor roten til fremtidige psykiske helseproblemer ligger. Og det synes jeg selvfølgelig er kjempebra. Men hva med de som allerede er der? De som er 14 år og har blitt traumatisert og skadet? Men som enda har mulighet til å bryte ut at en lang sykdomskarriere? Om de rette personene finnes på deres arenaer. De som har kunnskapen til å foreta en intervensjon.

Det må styrkes på alle nivåer innen ungdomspsykiatrien. Flere helsesøstere med mye kunnskap innenfor psykisk helse må plasseres ut på skolene. Flere fastleger som er trygge på hvordan de skal håndtere et ungt menneske med psykisk helseproblematikk må jobbe med nettopp de unge. Jeg er absolutt en fan av fastpsykologideén. Tenk så mye lettere det ville vært å be om hjelp!?
Ikke minst må vi ha et helsevesen som er på nett. Som kan hjelpe ungdom direkte der hvor de utspiller sin smerte og lar sine psykiske lidelser få vokse og gro.

Politikere våkn opp! Dere må ta tak i dette alvorlige samfunnsproblemet.

Tenk på hva det vil ha å si for enkeltmennesket. For den 14 år gamle jentas fremtid..

Det partiet som kan love en større innsats innenfor psykisk helse (og holde løftet), det skal jeg stemme på.

Spiseforstyrrelsen er glemt, smerten er synlig. På Kreta.

Tusen takk for varme kommentarer, mailer og meldinger etter jeg skrev om min brors bortgang i det forrige innlegget. Det er mange som har opplevd tap av en de har veldig nære, og det er kanskje noe av det vondeste man kan oppleve.
For savn det er en ubesvart lengsel, den kan du aldri reparere. Savnet vil alltid være der. Stort eller lite.

Jeg drømte om broren min i natt. At jeg møtte han tilfeldig på gaten. Plutselig gikk han foran meg. Jeg forstod ingenting. Hva gjør han der, lissom? Skulle ikke han være død? Jeg ble sint, lei meg og veldig glad. Måtte løpe bort å ta på han, kjenne at han virkelig levde. Og han gjorde det, det var ikke et synsbedrag eller en hallusinasjon, som var min umiddelbare selvforklaring. Jeg kjeftet litt på han, men hang meg rundt halsen hans, mens jeg gråt av svikfølelse og glede.
Mange følelser som blandet seg sammen.

Så kom skuffelsen. Han hadde ikke dødd, men han kom til å dø. Veldig snart. Han hadde lurt oss første gangen, for å gi oss muligheten til å si ordentlig hadet denne gangen.
Inni meg kom den store fortvilelsen som jeg hadde kjent den dagen jeg fant ham død.

Jeg våknet opp i dag og gråt.

Jeg tror dette kalles bearbeiding. Fy pokker, så vondt.

I skrivende stund er jeg på Kreta. Perfekte omgivelser for å savne. Varmt og vakkert. Rom for fine stunder. For jeg har det. Mange fine stunder. Særlig når jeg mestrer noe jeg ikke har mestret på veldig lenge. Nemlig å ha dager fri for spiseforstyrrelsen. Det er helt sant. Her nede har jeg ikke latt spiseforstyrrelsen diktere meg i det hele tatt. Jeg hører den i bakgrunnen av og til, men så venter jeg bare. Puster litt og tenker på hvor godt det egentlig er å være meg. Bare meg. Uten spiseforstyrrelsen. Og da blir det stille. Jeg glemmer den.
Det er fantastisk det. Snille hjernen min som lar meg glemme å være slem mot meg selv.

Men nå må jeg ikke glemme å gå og spise frokost. :-)

Utsikt Fra Fortezza Foto: Tuvaiphone. Retyhmnon, Kreta, 10. aug-13.

Utsikt Fra Fortezza Foto: Tuvaiphone. Retyhmnon, Kreta, 10. aug-13.

%d bloggers like this: